40 års krisa??

Fruen har SELVSAGT ikke havnet i noen 40 års krise, er fortsatt 39 og det er dritlenge til jeg blir 40 (det er tross alt 38 dager til fruen er "jubilant", og det er kjempelenge til!..)
Men ektemann har passert 40 med ganske mange måneder, og det har heldigvis foreløpig ikke resultert i hverken porche eller seperasjon hvor fruen plutselig ble erstattet av en på 25 år, men han har fått et økende behov for å bli mer sporty.. Treningstøy, nye sko og innmelding på treningssenter skjedde for mange måneder siden, men så langt har treningstøyet ligget i skapet med prislappen på, og støttemedlemmet til dette "dritbra treningssenteret han bare MÅTTE melde seg inn i", har motatt en grei sum hver måned mens ektemann har slappet godt av i sofaen.

Men så - ut av det blå - kommer han inn i stua MED treningstøyet på og sier han skal ut å jogge. I seg selv ingen sensasjon for folk flest, men for salgssjefen som ikke har sett løpesko siden 90-tallet så ER det en liten sensasjon. Han tittet først ut på veien for å sjekke at det ikke var noen som kunne se han der han skulle jogge ivei. Jeg spør pent om han ikke da kan ta med bikkja, for hun trengte en kveldstur - og jeg regnet ikke med at det ble så himla mange meter før løping var blitt til pesende gåing med innlagte pustestopp som ville gi bikkja god nok tid til både å snuse, tisse og snuse litt til.

Det første som skjer er at jeg hører døra gå igjen med et bestemt "nå skal jeg jammen trene" smell. Bikkja står igjen i gangen som et spørsmålstegn. Jeg roper ut av vinduet til den joggende ektemann at han glemte bikkja, men får til svar at han skal tross alt LØPE, og da får ikke hun stoppe han bare fordi hun skal gjøre sine behov i veikanten.

12 minutter senere kommer det vi trodde var en heseblesende okse inn gangen, men det var ektemann med ekstrem behov for oksygen. Han peser så høyt og fort at jeg for første gang VIRKELIG er glad jeg er sertifisert på avansert hjerte-lungeredning, for det var noen minutter der hvor jeg tenkte at han faktisk kom til å få hjertestans der han hang over rekkverket og gispet etter luft. Jeg fisket frem mobilen i smug og terpet innvendig at jeg ikke måtte få panikk og klare å huske riktig rekkefølge; "Hallo er du våken? Nei. Puster pasienten? Nei. Varsle/ring etter hjelp (113 - husk 113!!!!!) og start kompresjoner..
Men han overlevde (såvidt). Uten fruens hjerte-lungeredningskunnskaper.

Etter dusjen slenger han seg fornøyd i sofaen, åpner en sommerpils og proklamerer stolt at jammen skal han ikke jogge imorgen også! Nå var det nytt liv og nye muligheter! Men så kom dagen etter, og dagen etter det igjen - og foreløpig står de knallhvite freshe joggeskoene trygt i skapet. Var 40 årskrisa så kort, eller bør jeg vente meg en porche i garasjen ila de neste ukene? Blir spennende å se! For ikke å snakke om hva som kan skje når fruen selv runder 40 - hun snuser litt på både selvrealisering, botox og "Bli ny- dag". Eller kanskje hun skal hive ut alt interiøret, selge huset og flytte til en øde øy hvor hun kan lære seg yoga? Men enn så lenge er jeg trygt plassert i sofaen, mest fordi jeg har en hofte som krangler og ikke lar fruen orke en dritt.. Skulle tro jeg ble 80 og ikke 40… Men det finnes sikkert en liten 80 års krise også, sånn at man har noe å skylde på hvis man plutselig får behov for endringer!

Må ellers bare takke alle dere søte lesere som trofast følger på fb, instagram og her på bloggen - i og med at jeg ikke akkurat er så himla aktiv for tiden. Det vil fortsatt være variert aktivitet både på blogg, fb og insta - så takk for tålmodighet og søte tilbakemeldinger. Love it!

Klem Cecilie.
Ps, Nå skal det legges til at han faktisk er ute å jogger for 2 gang denne uken! Her snakker vi stålvilje altså! To be continued.. He,he