Leserspørsmål: Hvordan var det å få diagnosen borderline?

Jeg har mange ganger blitt spurt om hvordan det var for meg å få diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, også kalt borderline (hvordan det er å leve med diagnosen er noe annet, jeg går ikke så veldig mye inn på akkurat det her og nå). Ofte spør de fordi de selv nylig har fått samme diagnose og ikke helt vet hva de skal tenke om det.

F.60.31 Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type, regnes for å være en relativt stabil lidelse med symptomer som trolig vil prege pasienten i store deler av hennes voksne liv. Behandlingen er svært langvarig og hun vil være sårbar for psykososialt stress. Behandling over tid vil kunne bidra til at pasienten mestrer sin lidelse og symptomer gradvis bedre. - hentet fra min journal. Vil også legge til at mange blir så friske og bra at de ikke lenger oppfyller kriteriene for diagnosen. Det går an å bli frisk, og det går absolutt an å få det bedre! Les om borderline på wikipedia.

Jeg fikk diagnosen i 2005, for ni år siden. Året før ble jeg innlagt på lukket akuttavdeling på sykehuset, fraktet inn av to politimenn. Jeg sto på andre siden av rekkverket på en 26 meter høy bro og skulle hoppe. Et par måneder senere lå jeg på intensiven etter et alvorlig selvmordsforsøk.

Da jeg ble lagt inn første gang visste jeg ingenting om psykiatri, diagnoser eller sykehus. Det var helt nytt for meg. Jeg var ikke i behandling, men jeg sto på venteliste etter at fastlegen min hadde sendt henvisning et halvt år tidligere. Jeg kjente ingen andre som var syke, ikke som jeg visste om. Det fantes ikke blogger om psykiatri og sykdom på den tiden (som jeg visste om), det fantes ikke twitter eller facebook. Jeg visste lite og ingenting, og debatter, informasjon og personlige historier var ikke like ubredt og like lett tilgjengelig som i dag (herregud, det høres ut som jeg er hundre år gammel).

Da jeg ble lagt inn første gang ble jeg, som mange andre, kjapt stemplet med «angst og depresjon», uten utredning. Jeg visste hva angst og depresjon var, men jeg følte at det var noe mer, noe annet. Det stemte liksom ikke helt. Det fikk jeg bekreftet et halvt år senere etter grundig utredning i form av samtaler/behandling, utallige spørreskjema, og samtaler med- og innhenting av informasjon fra de sto meg nær. Diagnose: F.60.31 Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type.

Hva følte jeg da jeg fikk diagnosen? Jeg følte først og fremst lettelse. Endelig ble jeg tatt på alvor! «Det er vanlige ungdomsproblemer, du kommer til å vokse det av deg», ble jeg fortalt som 15-åring. «Det der? Det er jo bare noen små skraper» var responsen da en voksen fikk se håndleddene mine da jeg var 16. «Hvis du ikke har noe å si, har du ingenting her å gjøre», fortalte overlegen meg på ungdomspsykiatrisk da læreren min tok meg med til samtale for eksakt 15 år siden. Jeg kom selvfølgelig ikke tilbake, jeg var 21 år gammel da jeg først fikk hjelp.

Og endelig fantes det en forklaring! Det var noe, noe var galt. Problemene jeg hadde skyldtes noe, det hadde til og med et navn! Nå kunne jeg få hjelp. Så uviten som jeg var, trodde jeg at én lang innleggelse ville gjøre meg frisk. Da ville jeg være kurert. Sånn var det jo absolutt ikke. Veien mot å bli frisk er lang og kronglete, og prosessen tar tid. For noen kan det ta dobbelt så lang tid som tiden problemene har vært en del av deg, og for min del var det mange år på egenhånd, med god tid til å la problemene utvikle seg til en psykisk lidelse.

Da jeg fikk diagnosen visste jeg ingenting om hvilke fordommer, stigma og misoppfatninger som fantes i forhold til denne diagnosen, så jeg tenkte ikke over at det kunne være negativt med en diagnose som for eksempel borderline. Mange jeg snakker med som har fått denne diagnosen er livredde. Livredde for å bli satt i bås og for å bli dårlig behandlet, de har hørt så mye fælt og fæle historier. Og jeg forstår. Jeg har opplevd litt av dette selv, konklusjoner og avgjørelser tatt på bakgrunn av «mennesker med din diagnose…». «Hun vil bare ha oppmerksomhet». Nedsettende begreper som projisering, splitting, vanskelig, behandlingsresistent. «Tørk opp sølet ditt» (les: blod), dårlig behandling og vonde møter. Ikke nødvendigvis fordi de er ondskapsfulle, men sannsynligvis på grunn av frustrasjon, avmakt, misoppfatninger og for lite eller feil kunnskap.

Det meste av dette er mange år siden. Jeg føler at det har blitt betrakelig mye bedre med årene, og at det nå er mer kunnskap og forståelse. Jeg har hatt et par vonde opplevelser også de siste årene – fra mennesker som ikke kjenner meg, men stort sett opplever jeg god behandling, at jeg blir tatt på alvor, forstått og ivaretatt – som meg, og ikke som «pasienten med borderline». Slik er det sikkert ikke overalt (ennå?). Jeg hører fortsatt historier som ligner på mine erfaringer, men jeg har håp og tro på at det vil endre seg til det bedre.

Jeg kjenner flere som har gått mange veier for å kvitte seg med diagnosen fra papiret – kun fordi diagnosen står i veien og ødelegger for dem og behandlingen de får. Sånt kan gjøre meg sint. Det engasjerer meg. Borderlinediagnosen, hvordan man noen ganger blir møtt og hvordan jeg ønsker å bli møtt, hva som gjør vondt verre og hva som hjelper, har ofte vært et tema i foredragene jeg tidligere holdt for helsepersonell. Jeg beskriver det i filmen min, i boka jeg har gitt ut sammen med to andre, og jeg skriver mye om det på bloggen min. Jeg har også sendt inn klage på en lege som behandlet meg stygt, som en diagnose, og som førte til stor skade. På den måten er de nødt å «ta opp temaet» innad og blant sine. Kanskje det ikke nytter og bare er «waste of time», men kanskje kan det gi en vekker til den som blir klagd inn. Kanskje kan det endre én persons mening eller få noen til å tenke litt over det. Da er det verdt det, da har jeg oppnådd det jeg har ønsket.

Noen fakta å ta på alvor:

• 1 av 10 med borderline ender med å ta livet sitt (det er høye tall!).
• Mange av dem truer med selvmord, og de kan skade seg selv. For klinikere er det svært viktig å være oppmerksom på at disse pasientene faktisk også ofte gjennomfører selvmord. Kilde: Dagens Medisin
• Nedsettende begreper som «vanskelige», «behandlingsresistente», «krevende» og «oppmerksomhetssøkende» brukes ofte for å beskrive personer med tilstanden, og det kan bli en selvoppfyllende profeti når behandlerens negative respons utløser ytterligere selvtillitsdestruktiv atferd. Denne stigmatiseringen kan tenkes å reflektere motoverføring (når en terapeut projiserer sine egne følelser over på en klient) (…). På denne måten «sier ofte diagnosen mer om behandlerens negative reaksjon på pasienten enn det gjør om pasienten». (…) Denne utilsiktede motoverføringen kan gi opphav til upassende kliniske tiltak, herunder overdreven bruk av medikamenter og straffende bruk av grensesetting og tolkning. (…) Derfor trenger behandlingspersonale fortløpende undervisning nettopp om disse mekanismene. Kilde: Wikipedia

Hvordan var det for deg å få diagnosen?

Les også:
«Mennesker med din diagnose»
23 mil hjemmefra (konsekvensen fra innlegget over)
Vår behandlingsprosess – skrevet av min behandler
Oppskrift på en god behandler
Jenta på gulvet