Psykisk sykdom og økonomi

Kanskje du kan skrive om økonomiske utfordringer når man er psykisk syk? Jeg har lyst på tattoo men har ikke råd fordi jeg går på arbeidavklaringspenger fra nav og har ingen formue.. Føler du du har nok penger selv om du ikke jobber? (Har skjønt det som at du ikke jobber?) Har du lån?

Jeg fikk dette spørsmålet/bloggtipset av en leser, takk! Jeg er ingen ekspert, men jeg tenkte å dele litt av mine erfaringer og noen råd. Noen sa til meg en gang at det er enkelte ting man ikke snakker om, og personlig økonomi var en av dem. Sånt gjør meg usikker, men jeg ser ikke helt hvorfor jeg ikke kan si noe om det? Jeg kunne sikkert skrevet en halv bok om mine erfaringer, men jeg skal prøve å gjøre det kort og enkelt.

Jeg vet litt om hvordan det føles å være utenfor og måtte takke nei til å være med på ting fordi man ikke har råd. Jeg vet litt om bekymringer og påkjenninger som ofte følger med, men jeg kjenner også til lettelsen over å se at ting ordner seg. Jeg går ikke så veldig inn på sykdomshistorien og bakgrunnen min, så om du ikke kjenner til den, trenger du ikke dømme meg eller min situasjon. Har du innspill, råd eller rettelser, så legg igjen kommentar, så kan jeg eventuelt legge det til.

Fra jobb til NAV, attføring og skadelig press

Jeg var ferdig utdannet i 2005 (bachelor IT), bodde hjemme hos foreldrene mine og hadde bygget opp studiegjeld, som de fleste andre. Jeg stressa ikke med det, for jeg tenkte at jeg ville kvitte meg med det etter hvert når jeg begynte å jobbe. For det var det som var planen. Selv om jeg var syk og hadde det vanskelig, så var jeg flink på skolen, så det skulle vel gå greit å jobbe? Naivt, kanskje? Jeg var overhodet ikke klar over det store gapet mellom å studere på egenhånd og det å være i arbeidslivet. Krav, forventninger, arbeidsmiljø og ikke minst sykdom som tok mer og mer plass. Jeg var allerede i behandling, jeg hadde vært innlagt noen ganger, men ville så gjerne «få til». Jeg fikk jobb, men det gikk ikke mange måneder før jeg gikk på en smell. Jeg pressa meg og ble veldig syk, så ble jeg sykemeldt og deretter uten jobb. Så begynte helvetet.

På den tiden fantes det ikke arbeidsavklaringspenger (AAP) som i dag er en erstatning for yrkesrettet attføring, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Jeg ble satt på yrkesrettet attføring etter et år som sykemeldt. Nå fulgte runder med arbeidssøkerkurs, intervjuer og forsøk på arbeid, helt håpløst med tanke på min situasjon. Jeg husker behandleren min kom innom meg en morgen vi skulle i møte med NAV. Han fant meg oppkuttet og fjern etter enda en tøff natt. Det ble ingen møte med NAV den dagen. Presset gjorde meg enda sykere, og innleggelsene på psykiatrisk ble hyppigere.

Attføringspengene jeg fikk utbetalt var på rundt 7000 i måneden (jeg hadde ikke opparbeida meg noe fra tidligere arbeidsforhold). Jeg bodde ikke lenger hjemme hos familie, og det var umulig å dekke husleie, mat og regninger. Jeg måtte derfor låne penger fra familie for å få økonomien til å gå rundt. Et par tusen her, et par tusen der. Studielån måtte utsettes gang på gang, og det stresset meg fordi jeg bare kunne utsette x antall ganger. Jeg fikk hjelp av behandleren min til å fryse lånet. Sette lånet på vent – uten at renter hopet seg opp.

Fortvilelsen over lån, usikkerhet, press fra NAV og å hele tiden gå i minus ble en stor belastning som gikk ut over den psykiske helsen min som allerede var veldig dårlig. Min hverdag besto av behandling, sykehus, sykdom og ustabilitet, og så skulle jeg liksom ut i arbeid?

Ufør, NAV-tabber og krisehjelp fra sosialen

Etter en tid søkte vi (jeg og behandler/psyk) om tidsbegrenset uføretrygd (som nå er erstattet av AAP). Denne søknaden ville ta 4 måneder å behandle. Siden jeg hadde søkt om ufør, ble attføringsytelsen min automatisk «sagt opp». Men ingen søknad var ferdig behandlet innen 4 måneder, og plutselig sto jeg helt uten inntekt. Månedene gikk, vi purret på NAV gjentatte ganger, og etter 9 måneder og fortsatt ingen fremgang truet vi med å gå til avisa. Da ble plutselig søknaden behandlet og tidsbegrenset ufør innvilget.

I perioden mellom 4. og 9. måneden var jeg som sagt helt uten inntekt fordi NAV ikke holdt tidsfristen. Jeg måtte få krisepenger fra sosialen for å kunne dekke regninger og mat. Kan dere tenke dere påkjenningene dette skapte? Da ufør ble innvilget skulle jeg selvfølgelig få etterbetalt trygd jeg gikk glipp av mellom 4. og 9. måned, men der gjorde NAV seg vanskelig. Dermed sendte vi inn klage på dette – og etter ett års tid gikk klagen gjennom og jeg fikk etterbetalt de fem månedene jeg hadde krav på, de fem månedene jeg måtte få krisehjelp på grunn av NAV.

Innvilget tidsbegrenset ufør ga meg fred fra NAV og en litt bedre økonomi («bedre» er ikke det samme som «god», langt i fra). Jeg fikk leie leilighet gjennom sykehuset, og jeg fikk endelig tid til å fokusere på det som faktisk var det viktige: å bli bedre, og å mestre livet! Etter hvert fikk jeg innvilget varig ung ufør (ung ufør vil si at du ble syk før du fylte 26 år) på grunn av min psykiske lidelse.

Ufør er på en måte siste utvei, siste stasjon. Ved andre tiltak og ytelser ligger det en forventning og målsetting om at man skal klare å komme seg ut i arbeid på sikt, og det er selvfølgelig det man ønsker. Er man ufør, så har man ikke samme målsetting, da har man kommet frem til at det kanskje ikke er realistisk at man klarer å komme seg ut i arbeid (så klart er det alltid håp, og så klart kan man komme seg i arbeid igjen dersom man klarer det). Og er man ufør, så har man i utgangspunktet ingen mulighet å betale studielån, heller ikke på sikt. Dermed kvalifiserer du til ettergivelse av gjeld, med andre ord at Lånekassen sletter studiegjelden din. Dette var en stor byrde tatt av skuldrene mine.

Hjelp til forvaltning

Jeg syns det var vanskelig å planlegge og holde styr på økonomi og regninger når jeg strevde med så mye annet. Løsningen ble hjelp til forvaltning gjennom NAV, som faktisk er en av de positive erfaringene jeg har med NAV. Dette tilbudet er frivillig. I praksis betydde det at min inntekt (trygd) gikk til en konto som NAV styrte. Dit gikk også alle mine faste regninger som NAV passet på å betale for meg. Jeg slapp derfor å forholde meg til økonomi og regninger, og fikk «lommepenger» en gang i uka. Dette fungerte veldig bra for meg i den perioden jeg var for syk. Jeg benyttet meg av tilbudet i to år før jeg overtok ansvaret selv, noe som har gått veldig fint.

Bostøtte – arbeid – ingen bostøtte

Jeg fikk bostøtte fra kommunen, noe som kom veldig godt med. Og så var jeg så heldig som fikk lov å prøve meg i arbeid hos Psykopp. Jeg fikk prøve meg frem med hva jeg klarte og kunne, og det var lov å ha dårlige perioder og være innlagt uten at det fikk konsekvenser. Jeg var SÅ glad for å få denne muligheten. Når man er ufør har man også lov til å tjene en liten sum årlig utenom trygda. Jeg fikk plutselig tjene mine egne penger. Mine egne penger, tenk det. Det føltes bra. Men det krevde mye av meg på mange plan å jobbe disse timene i uka, de timene jeg klarte. Jeg ble fort sliten, det var mye å forholde seg til, og i perioder var jeg ganske dårlig. Som de sier, sykdom i seg selv er ofte en fulltidsjobb. Pengene jeg tjente på å presse meg ut i arbeid, var omtrent samme sum som bostøtten jeg fikk. Og siden jeg tjente litt selv – så tok de bort bostøtten min. Dermed gikk det i null. Rent økonomisk sett tjente jeg ingenting på å presse meg ut i arbeid. Jeg kunne like gjerne gi opp, sove bort dagene, være syk, gå i behandling og forbli i «pasientrollen». Men jeg har hele tiden ønsket å strekke meg mot et friskere liv, så å jobbe noen timer i uka er noe jeg har fortsatt med.

I dag

I dag er jeg fortsatt ufør, men jobber det jeg kan og klarer, og er sykemeldt eller innlagt når det er behov det. Jeg har boliglån sammen med kjæresten min, og sammen bor vi en koselig leilighet på 63 kvadrat. Om jeg føler jeg har nok penger? Andre syns det høres lite ut, men jeg klarer meg. Å lande på en endelig løsning har vært bedre både psykisk og økonomisk enn midlertidige løsninger som har skapt påkjenninger og problemer som jeg har beskrevet over. Jeg betaler på lån, mat og regninger og kan unne meg ferie og tatovering om jeg vil og er flink å spare. Men veien dit har vært unødvendig trøblete, og jeg unner ingen å måtte leve med påkjenninger og kjempe mot NAV eller andre instanser – når man har så inderlig nok med å streve med sykdom og alt som følger med. Jeg skulle også ønske at man ble oppmuntret til å arbeide om man klarer og har lyst, og at det lønner seg å prøve, i stedet for at man blir «straffet» for det.

Ingen ønsker å være i en situasjon hvor man ikke klarer å jobbe! Kjenner du ikke min sykdomshistorie og bakgrunn, så trenger du ikke å dømme meg, min situasjon eller skjære alle over én kam. Utsagn om at uføre og psykisk syke er late og snylter er utgått på dato og blir for dumt.

Mine råd:

- Ha en støttespiller som kan hjelpe deg i jungelen av lovverk, søknader og rettigheter. Det er ikke tull at «du må være frisk for å være syk». Jeg har fått god hjelp av behandleren min.
- Du kan fryse studielånet ditt (sette på vent uten å måtte betale renter).
- Undersøk om du kan få bostøtte.
- Undersøk hva du kan få dekket. Tannlege for eksempel.
- Er du ufør kan du få ettergitt studielån (slette gjeld).
- Er du ufør kan du tjene 1G utenom trygda (ca. 80.000 i året).
- Du kan få hjelp til forvaltning av økonomi gjennom NAV.
- Søk støtte der du kan, jeg har for eksempel fått dekket briller.

En god tekst jeg anbefaler å lese!:

Hvorfor vi misunner de uføre. De uføre har jo fri hele dagen! De får bestemme selv, ikke sant? De har så god tid, hvorfor er de ikke lykkelige? Inntil vi er hundre prosent sikre på at absolutt alle uføre er lam fra halsen og ned, vil det gjenstå et snev av misunnelse fordi de slipper å gå på jobb, og kan fylle dagen med «hva de vil».

Prøv en dag i en uføres sko, så skal vi se om du har lyst å bytte.

Les også:
Du skal ikke dømme noen før du har gått i samme sko selv