Sykepleierne jeg husker

Jeg husker sykepleieren som satt hos meg natten gjennom. Jeg var plaget med vonde tanker, og hun satt hos meg natten gjennom, helt til jeg sovnet, uten at hun egentlig trengte det. Hun satt bare der – sammen med meg. Pratet med meg og lyttet tålmodig til hva jeg hadde å si, når jeg først klarte å si noe. Som om hun hadde all verdens tid, som om jeg var verdt noens tid.

Jeg husker sykepleieren på den psykiatriske avdelingen jeg var innlagt ved for seks år siden. Hun i hvitt og med flette, som egentlig aldri var på avdelingen, med mindre det var noe å ta seg av. Som for eksempel å stelle sårene jeg hadde påført meg selv. Rense, plastre, fjerne sting. Hun sa ikke alltid så mye, faktisk sa hun ganske lite, men hun smilte alltid så varmt og strøk meg over armen og var liksom så nøye med alt, som om jeg var verdt det. Den ordløse omsorgen hennes roet meg og dempet skadetrangen jeg konstant gikk rundt og kjente på.

Jeg husker sykepleieren som la dyne over meg mens jeg lå sammenkrøllet på det kalde gulvet på akuttmottaket på psykiatrisk. Jeg ville (klarte) ikke ta imot hjelp, og der andre responderte med «greit, ditt valg, du kommer til å få vondt i ryggen», la denne sykepleieren dyna over meg på gulvet - slik at jeg ikke skulle fryse. Som om jeg fortjente omsorg likevel. (Les: Jenta på gulvet)

Jeg husker sykepleieren på legevakten etter at jeg hadde falt av hesten. «Jeg ser at du har det vondt, er det noe du trenger? Vil du ha noe å drikke? Er du kald, vil du ha et pledd?» Som om det var viktig at jeg hadde det bra.

Jeg husker sykepleieren som assisterte legen som sydde sårene mine. Han var så rolig og forsiktig når han renset sårene mine, lurte på om det gjorde vondt og om det gikk greit med meg. Som om jeg ikke fortjente å ha det vondt, selv om jeg hadde påført meg smerten og skadene selv.

Jeg husker sykepleieren som holdt meg i hånda da jeg ble operert med lokalbedøvelse. Jeg gråt høylytt, og hun snakket til meg som om jeg var et lite barn, enda jeg nærmet meg tredve. «Flink jente, dette går så bra, du er kjempeflink!». Det var akkurat en slik trygghet og omsorg jeg trengte, for jeg hadde aldri følt meg så liten og redd som jeg gjorde da. Og jeg husker sykepleieren som holdt meg i hånda da jeg senere skulle bli operert i narkose. Hun med alle tatoveringene og det muntre, betryggende smilet. Som om jeg var i de aller beste hender. Jeg var i de beste hender.

Jeg husker mange sykepleiere, dette er bare noen.

Sykepleiere tar ikke bare blodprøver, setter sprøyter, gir medisiner, steller sår og assisterer leger. De gir ikke bare nødvendig medisinsk pleie, de gir også omsorg, livsnødvendig omsorg. Sykepleiere for meg er omsorg.

I dag er det sykepleiernes dag. Gratulerer med dagen, alle sykepleiere – både innen somatikken og psykiatrien! Takk for at dere har tatt vare på meg og møtt meg med omsorg og respekt!