En meget dårlig oppsummering med bare fakta

Av og til er jeg overbevist om at jeg allerede har skrevet mer utdypende i bloggen om hvordan det er å jobbe på Litteraturhuset, og det at jeg og mannen nå har en valp i familien. Jeg tror, helt ærlig, at du/dere leser tankene mine i det sekundet jeg tenker på noe som helst som har med bloggen min å gjøre. Jeg beklager. Latskap er en av mine mange uheldige egenskaper , særlig når jeg har 100 % kontroll over bloggen og ikke helt klarer å se for meg at det sitter 475 blogglesere på kanten av setet sitt i flere uker mens de venter på neste ord fra meg. Om det hadde vært tifellet hadde jeg sikkert blitt saksøkt for å ha vært årsaken til at 474 personer døde av sult, og den eneste som overlevde var moren min. Det jeg prøver å si er at jeg PRØVER å blogge slik at ingen av leserne mine dør før min neste bloggpost. Eller noe sånt. Eh. Jeg prøver å late som om jeg er en viktig del av livene deres.

Derfor velger jeg først å skrive kort om livet som fersk hundeier, siden jeg nå faktisk har sjansen (denne bloggposte har tatt meg over 2 uker å skrive, og tid er et ord jeg ikke helt forstår nå).

Her er hun, 13 uker gammel og allerede i trassalderen:

mmmmmmmm, pinne.

Oppdagelser:
Hver gang Juno sovner, får jeg en deadline. Skrive mest mulig før hun våkner og skal på do. Denne deadlinen er mye bedre enn all prokastinering.

Hunder går veldig mye på do. (sjokkerende, jeg vet)

Og alt det som følger med å være hundeeier, etc etc etc.

Jeg trenger nok ikke å liste opp så mye mer, siden de av dere som har hund eller vet hva en hund er for noe, kan se for dere hvordan ting er. Nå som hun er kommet inn i livet vårt, har jeg klart å stå opp klokken syv hver eneste morgen, noe jeg ikke har gjort siden jeg var 15. Look at me, I’m growing.

Neste tema:
I løpet av min tid på Litteraturhuset i Bergen, har faste gjester også vist seg. Og mine favorittpersoner som kommer innom og gjør dagen min så mye bedre. Noen historier (og bilder, men med disse bildene har jeg gjort mitt beste for å ikke vise for mye av identiteten deres):

For en tid tilbake var det to barn som forelsket seg i bokhandlen og to dager på rad var barna innom med foreldrene sine. Gutten og lillesøsteren (6 og 4 år gamle), ble så glad da de fant barnebøkene at de satte seg ned og broren begynte med høytlesning. Jeg var på nippet til å prøve å adoptere dem begge to da de introduserte seg til meg og håndhilste.
Er det noe jeg har satt mest pris på med denne jobben, så er det de små øyeblikkene hvor virkelig magiske øyeblikk skjer og jeg er tilstede. Jeg føler at jeg er en del av noe nytt, hvor bøker blir beundert, kjøpt og snakket om på en måte jeg ikke har opplevd før. Selv om jeg fortsatt er å leting etter fast jobb, så liker jeg den tiden jeg har tilbrakt på Litteraturhuset i Bergen.

Men som sagt, jeg har brukt to uker på å skrive dette, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal formulere meg uten at det hele blir en kjedelig oppsumering. Det er litt som at når ting jeg virkelig har ønsket og drømt om faktisk skjer, så tror jeg at du som leser denne bloggen skal lese tankene mine og vite alt sammen, så jeg glemmer å skrive hvordan ting faktisk er. Like greit at jeg ikke er en «rosablogger».

Så hva i all verden skal jeg blogge om nå, for å være interessant?