Å føle på noe «ulovlig»
Jeg starter denne grå tirsdagsmorgenen med kaffi sammen med Lille My. På en og samme tid er det rart, vemodig og fint å være tilbake på jobb etter sommerferie i år. Ferien forsvant så usedvanlig fort avsted, nemlig! Helt sikkert fordi den gikk med til bryllup (både forberedelser, selve bryllupet og nedrigg/diverse etterpå). Allikevel fikk jeg badet mye i havet, vært i skjæra, spist is og kost meg masse, så jeg kan strengt tatt ikke klage heller! Og, vi hadde tross alt det beste bryllupet vi kunne drømt om, så dét er heller ikke feil! Jeg kjenner allikevel bare på en følelse av at jeg ikke er helt mett på ferie enda, sånn som jeg pleier å være tilbake i Oslo etter at den er over. Jeg pleier å glede meg til å komme tilbake til jobbhverdagen i Oslo, men nå er det en liten grå sky i magen min, som lengter etter litt mer ferie, mer Risør, mer alt. Ferien ble liksom (naturlig nok) så stresset på det jevne, og jeg fikk aldri den skikkelige feriefølelsen over meg. Samtidig er det for all del godt å være tilbake i rutiner med å stå opp etter klokka om morgenen, kunne treffe Oslovenner og å jobbe med fine kollegaer igjen, altså! Jeg tror bare jeg trenger en aldri så liten tur tilbake til Risørbyen ganske snart, mens det forsatt er littegrann sommer; nyte et par (forhåpentligvis) solfylte dager i feriemodus, en helg eller så. Vi får se!
Er det flere av dere som sitter med denne følelsen i år? Og, hva synes dere i så fall om det? Er dere som jeg, at dere føler dere ikke har «lov til» å kjenne på følelsen rundt dette, fordi vi tross alt ikke egentlig kan klage? Eller har dere kanskje helt andre innspill?
