hva skjer med meg
Dere som har fulgt bloggen min i flere år har gang etter gang lest lange og personlige innlegg om tankene som bobler opp på innsiden av det lille hodet mitt. Og jeg har så fryktelig lyst til å dele med dere igjen. Jeg har så mye jeg vil si, men samtidig ingenting, fordi jeg har desverre begynt å "redigere" meg selv, jeg veier ordene mine litt for nøye og jeg føler at personligheten min forsvinner i frykt for å bli missforstått, eller i frykt for at jeg skal støte noen, selv om det aldri er meningen. Jeg har så lyst til å skrive fra meg, slik som gamle-sophie på jenterommet i Harstad. Uten bekymringer sånn egentlig, men likevel så fryktelig mye å være lei seg over, som jeg følte da.
Fordi jeg er så lykkelig, og jeg trodde jeg hadde vært lykkelig for - glad i en dag og så lei seg den neste er ikke å være lykkelig, men nå har jeg en ro som jeg ikke hadde før, og med den roen kommer noe jeg aldri har hatt kapasitet til å opparbeide tidligere. Nemlig selvrespekt. For det har jeg hatt absolutt null og niks av tidligere. Jeg føler ikke lengre for å godta at jeg sliter meg selv ut. Jeg føler ikke for å godta at mennesker kan gjøre meg så sliten og lei at jeg bruker mer energi på å please andre som gjør ingenting for meg. Jeg er lei av å føle meg lite verdt, fordi andre mennesker drar meg ned. Jeg aner ikke helt hvordan jeg skal formulere meg for å få dette fram, fordi jeg vet ikke helt om jeg skjønner hva som er på gang i hodet mitt nå heller, men det er iallfall noe som skjer som jeg liker veldig godt. Og ikke minst, så skremmer det meg, fordi jeg er klar over at NÅ er virkelig tiden inne for å stå opp for meg selv. Nå er tiden inne for å gjøre endringer. Nå er tiden inne for å kjempe på. For å klare ting jeg ønsker, for å tro på meg selv, for å slutte å dra meg selv ned. Det må skje nå, og det er skummelt, men også veldig på tide.
Jeg er enda opptatt av utseendet, hår, sminke, klær og hele den pakken der. Det er enda viktig for meg, men nå er det enda mer viktig for meg å utstråle selvtilitt og at jeg er glad, enn "wow hun har store pupper / fint hår / fin sminke". Det virker ganske meningsløst i forhold. Jeg vil mye heller sitte uten sminke og le, tulle og ha det morsomt, enn å sitte stivpyntet og tenke på om løsvippene sitter på plass. Jeg blir egentlig litt trist når jeg tenker på alle gangene jeg har følt at jeg må bruke kroppen eller utseendet mitt for å få oppmerksomhet, fordi jeg har vært så usikker på meg selv og ikke følt at meg som person er god nok til å bare spille på det. At jeg manglet noe. Selvrespekten da, mener jeg. Og så angrer jeg på at jeg skriver dette fordi jeg elsker seksualitet og skulle ønske jeg var en liten Rihanna som kunne komme inn i et rom å bare "jeg er en bad bitch you know what im sayyyin" og så sekundet etter være litt stygg men utstråle den der jævla selvtilitten som gjør at uansett hårfrisyre er du jævlig sexy uansett. Men så er jeg lille meg som uansett hva utstråler en slags usikkerhet, og det er jeg ganske lei av.
Jeg missunner ikke lengre jenter med den såkalte "drømmekroppen". Jeg missunner ikke jenter med det perfekte håret eller den fine sminken og den dyre veska. Jeg misunner jenter som raper høyt i offentlighet og så ler av seg selv etterpå, jeg missunner jenter som roper høyt når andre ikke behandler dem rett, jeg missunner jenter som respekterer seg selv såpass at de ikke trenger å vise kroppen sin ved enhver anledning de får, de trenger ikke fordi der så utrolig nydelige uansett. Jeg har så lyst til å være sånn, helt på ekte. Jeg håper jeg er på vei.
Og så tenker jeg på at jeg er et lite menneske på en liten planet i et svært verdensrom og så virker ting plutselig veldig meningsløst og jeg tenker bare - fuck it, vær glad nå din lille tulling. Du klarer det her.
