når panikken kommer

Jeg er vel neppe den eneste fortapte tenåringssjelen der ute som følger kontoer på instagram som kun poster forskjellige sitater? Dag ut og dag inn blar jeg meg igjennom en bildelogg som oversvømmes av kloke ord - jeg blir fortalt at jeg skal gi komplimenter, bli et bedre menneske, gripe hver eneste dag og ikke kaste bort noe tid. Jeg blir fortalt at jeg skal tro på meg selv, sette pris på små gleder og ikke minst glede andre når jeg kan. Så er jeg inspirert i nøyaktig ni sekunder. Samme når jeg ser bilder av skikkelig digg, sunn mat. Inspirasjonen er der i noe sånt som ni sekunder hvor jeg plutselig skal vende om hele livet mitt og "nå folkens skal dere se på super-sophie som skal bli et godt menneske", så screenshotter jeg et par bilder og tenker for meg selv at nå har jeg blitt litt klokere, nå skal jeg leve bedre.. Og så trykker jeg på snooze og sover noen minutter til. Sånn ca.

Vi har vel alle lest overskriftene. Mennesker på vår alder som mister alt, de får kreft og sitter der uten håret som vi ellers klager så mye på, de sitter kanskje uten foreldre, uten et hjem eller kanskje midt i krig. Så er man berørt i noen få sekunder og tenker "shit, det der kunne ha vært meg, flaks jeg bor i Norge" men så gir man liksom litt faen uansett og ser den samme hjernedøde serien på netflix for tiende gang mens man plukker seg i nesa og lurer på hvorfor ikke alt kommer servert på sølvfat. Hva med den dyre jakken og veska man har lyst på? Hva med gutten som ikke liker deg tilbake? Det er viktig, det.

Men idag, da. Jeg trykket ikke på snooze. Jeg sto opp når jeg skulle, sa god jul til mannen som satt ved meg på bussen, sa til han ene på trening "idag var du sykt fin!" og kom hjem og fikk unnagjort alt jeg skulle gjøre. Og så kommer det. Jeg følte meg stolt. Men hva faen da, Sophie? Hvorfor er du stolt? Du har da ikke skrevet et innlegg om dyrevelferd i dag heller, har du besøkt dyrebeskyttelsen idag, har du tatt kontakt med en fattig familie og invitert dem til å feire jul hos deg, har du tatt sjangser du ikke trodde du skulle tørre å ta? Neida. Det ble altså ikke gjort idag heller. Og jeg kunne jo ha gjort det. Men enda en episode gossip girl? Jada, det vil jeg absolutt prioritere. Ja takk til hjernedød underholdning og bort med verdier og overskrifter som ikke angår meg uansett. Desverre.

Enkelte dager griper panikken meg. Panikken over at jeg kjefter så jævlig høyt på meg selv når jeg gjør feil. Om jeg ikke klarer en bevegelse på trening roper jeg høyt "herregud jeg er jo forjævlig dårlig, unnskyld for at dere må trene med meg" så tenker jeg, hvorfor i faen sa jeg det? Jeg ville jo aldri ha sagt det til noen andre. Noen dager banner jeg høyt til meg selv fordi jeg ikke har et like ryddig hjem som fotballfrue, men det er da for guds skyld ikke fotballfrues feil at jeg ikke gidder å rydde, det er min egen og å skylde på noen andre er feil - men mye lettere enn å ta tak selv. Enkelte kvelder ligger jeg og griner fordi norge er så dumme og seiler på oljebølger som snart tar slutt mens jorden gråter, og så tenker jeg på regnskogen og gråter litt til og så sender jeg litt penger og tenker voila, problem løst, nå har jeg reddet verden. Og så klarer jeg en uke til før neste utbrudd og neste bølge av skyld strømmer over meg, og jeg forbanner meg selv for å være et dårlig menneske.

Nå skal det sies at jeg daglig kommer med strofer som "husk at vi bor i norge, husk at vi er heldige!" og at jeg hver eneste kveld skriver en takknemlighetsliste i dagboka mi. Det anbefaler jeg alle å gjøre - fordi den lista kan faktisk fort bli ganske lang. Da sover jeg bedre. Men, igjen.. hva betyr vel egentlig det.

Men i morgen, dere. Det evige "i morgen". Der starter jeg. Jeg har startet "i morgen" helt siden 1994, og har aldri klart å komme meg lengre enn å skyve alt en dag lengre bort. Men fra og med den 16 desember skal jeg gi komplimenter. Løfte andre opp. Tørre å si det jeg mener. Ikke snakke så stygt til meg selv, bare for å komme andre i forkjøpet (som om noen andre ville ha snakket like stygt til meg som jeg selv gjør...). Gjøre noe fint for andre - uansett hva! Og så, dere. Så kan jeg se på netflix med god samvittighet og ikke tenke på alt jeg skulle ha gjort. I morgen, da starter jeg. Nå? Til Blair Waldorf og Chuck Bass - med dårlig samvittighet. Den takknemlighetslista tar jeg ikveld. Resten? Det tar vi imorgen.