Ekstra tid...

Denne uka har vært litt rar. Den uka jeg trodde skulle bli den siste ferieuka i år. Den begynte litt rart denne uka.

På mandag hadde jeg en trimtur, som jeg har hatt ca. annenhver dag i sommer. Jeg har vært ganske aktiv fysisk i ferien, og synes formen har vært stigende. Det er godt å røre litt på seg og oppdage at man klarer mer. Sånt gir egentlig overskudd. Bortsett fra at jeg de siste ukene har hatt en del vondt i beina, både før og etter treningsøktene/gåturene. På mandag var det ekstra ille etter at jeg kom hjem, og det slo meg at dette hadde blitt verre og verre utover sommeren, og at jeg faktisk hadde vært nødt til å ta smertestillende for å overhode klare å opprettholde trimmen. Og DET var kanskje ikke helt bra...

I tillegg hadde ikke energien akkurat kommet tilbake i fullt monn - etter to måneder ferie. I år har jeg da virkelig slappet av og tatt livet med ro i ferien. Jeg hadde "tusen" planer da jeg var ferdig med siste eksamen, men oppdaget fort at jeg ble nødt til å slakke av på kravene. Jeg hadde rett og slett ikke energi og ork til noen ting. Derfor har jeg brukt tid på å sitte i sola med ei bok eller et håndarbeid. Pluss disse turene i frisk luft da, som jeg trodde ville hjelpe på energien. Plutselig har ferien gått, og jeg er fremdeles like sliten som jeg var i vår. Selv om jeg er sprekere rent fysisk. Bortsett fra beina da.

Da jeg begynte å tenke over alt dette, måtte jeg erkjenne at det nok ikke er helt normalt. Man skal vel klare å lade batteriene i løpet av 8 uker? Og hvorfor så vondt? Det er ikke vanlig treningsverk, som man kan forvente når man plutselig begynner å røre på seg. Og jeg har tross alt gått hele sommeren og økt varighet og intensitet gradvis, så det har ikke vært snakk om brå endringer. Bestemte meg for å bestille meg en time hos legen min. Det er tross alt bedre å ta en sjekk for mye enn å la tida bare gå. Etter å ha bestilt time, var jeg inne på nettet og sjekket litt også - og fikk en viss mistanke om hva dette kunne være. Ikke så oppløftende i grunnen.

Fikk time hos legen allerede på tirsdag, og bestemte meg for å ikke ta noen form for smertestillende før jeg dro dit. Det var vondt å reise seg å gå inn på legekontoret - noe legen min så. - Er det ryggen? Spurte hun. - Nei, det er vel egentlig hele kroppen, svarte jeg. Hun ser på meg over brillene, stryker over musklene i armen min, undersøker. - Hm... Jeg lurer på om du kan ha fibromyalgi.

Akkurat det jeg hadde fått mistanke om selv.

Hun spurte meg ut om forskjellige symptomer, og det meste stemmer. Nevnte jeg at det ikke var særlig oppløftende...? Det ble tatt blodprøver der og da, og over helga nå skal jeg på røntgen. Så får vi se da. Om det er fibromyalgi er det ikke gjort i ei håndvending å finne ut av. Det vises jo ikke på noen blodprøver. Ikke på røntgen heller. Nå kan jeg håpe at det er noe annet. Noe det er lettere å påvise eller få hjelp for. Jeg blir ikke lei meg om resultatene viser noe annet.

Nå har jeg fått sterkere smertestillende som fungerer bra, og jeg har funnet ut at moderat fysisk aktivitet virker positivt(så jeg har ikke tenkt å sette meg ned...). Så får tiden vise hvordan dette blir. Jeg må innrømme at jeg ble nedslått da jeg så for meg "mulighetene", og grudde meg til legebesøket. Heldigvis tok legen meg på alvor - hun ser ting så klart - og så har jeg i hvert fall startet på en prosess der man forhåpentligvis finner ut av dette. Smertene er lettere å takle når jeg vet hvorfor. Det verste er kanskje følelsen av å være sliten og utmattet uten å ha gjort noe særlig. Det er verre å takle den...

Onsdag fikk jeg timeplanen for studieåret, og oppdaget at jeg ikke begynner på skolen før i uke 35. Deretter blir jeg hjemme i tre uker. Det kunne ikke passet bedre. Akkurat nå behøver jeg litt ekstra tid. Til å fordøye og venne meg til noen nye tanker. Finne ut hvordan jeg skal gjøre ting framover. Teste ut hva som gir energi, og hva som tapper meg. Da jeg endelig syntes at ting begynte å falle på plass etter møtet med veggen i 2011, blir man truffet på ny...

Da er det godt jeg har en fantastisk mann, og at jeg har nydelig natur rett utenfor stuedøra, der jeg kan hente den roen jeg behøver.

Lettere deprimerende å lese gjennom dette innlegget, men samtidig var det godt å sette ord på noen av tankene som har svirret rundt i hodet mitt de siste dagene. Jeg bruker egentlig ikke å se mørkt på ting, så det går nok bra dette også. Med litt hjelp så skal jeg vel klare dette med. ;-)