Jag gråter bara i regnet

Til tross for at jeg har klart meg på andre siden av jordkloden i nå åtte måneder, betyr det ikke at den siste måneden er en dans på roser og noe lettere enn den første uka. Man skulle kanskje tro det, og jeg tror faktisk det er sånn for folk flest. Det er iallefall det jeg har fått inntrykk av. Man har endelig kommet inn i rutiner, funnet ut hva som funker og ikke, fått mange nære venner, blitt kjent med området og menneskene, og man føler endelig at man passer inn og at ting går som det skal. Det var iallefall det jeg trodde og det var det jeg så for meg at skulle skje. Men jeg kunne ikke tatt mer feil.. Tror ingenting slår hjemmelengselen jeg hadde i starten og rundt juletider, men følelsen jeg sitter med nå er ikke langt unna. Før jeg reiste til Oklahoma (midten av forrige uke) fikk jeg en telefon hvor jeg ble fortalt at jeg har blitt satt på "probation" og hvis jeg ikke signerte et brev innen morgendagen, var de nødt for å sende meg hjem. Det ligger mer bak enn hva jeg kan og vil fortelle akkurat nå, men jeg lover at jeg skal fortelle dere den nakne sannheten når jeg kommer hjem. Jeg vil ikke risikere å komme i mer trøbbel nå, i og med at jeg blir sendt hjem dersom det skjer noe mer. Men så fort jeg er hjemme skal jeg fortelle dere min versjon av saken, og forhåpentligvis gi dere et innblikk i hvor fort ting kan endre seg. Jeg var sikker på at april/starten av mai skulle bli den beste tiden, men akkurat nå føler jeg meg så langt nede at jeg vet knapt hvor jeg skal gjøre av meg. Stemningen er ikke akkurat den beste, og jeg klarer ikke å forklare hvor såret og løyet til jeg føler meg. Men om EN måned er jeg hjemme igjen, så det er bare å bite tennene sammen og finne frem den magiske indre styrken jeg ikke engang visste om før jeg dro til USA.