"You dont give yourself enough credit"

Jeg må innrømme at jeg elsker å skrive slike type tekster som dette, og jeg liker også veldig godt å lese innlegg som dette når andre poster det. Det er en ærlig tekst som kommer rett fra hjerterota, og man føler ofte at man kan relatere seg til hva som blir skrevet. Å poste slike innlegg selv derimot, det synes jeg er en smule skummelt. Jeg føler meg også veldig "naken" når jeg åpner meg såppas som det jeg gjør. Likevel satser jeg med begge bena, og tar sjansen på at dere liker det. Legg gjerne igjen en kommentar om dere likte innlegget eller ikke, da hadde jeg blitt veldig glad! Her om dagen fikk jeg høre følgende: "You dont give yourself enough credit, Henriette." Jeg tøyset det bort og tenkte vel egentlig ikke noe særlig mer over kommentaren. Før her om dagen vel å merke. Når jeg var ute og gikk tur forrige dagen, uansett hvor teit og poetisk det kanskje høres ut, begynte jeg plutselig å tenke litt over det. Hva lå egentlig bak kommentaren? Og var det noe sannhet i det? Det tok vel ikke lang tid før jeg kunne konkludere at det ikke bare er litt sannhet i det, men ganske mye. Jeg gir aldri meg selv særlig mye ros, og selvom jeg, som sikkert de fleste andre, liker å få ros, er jeg ikke særlig god til å ta det imot. Gjennom bloggen er det mye lettere; du skriver en fin kommentar; jeg drar på smilebåndet og takker. I virkeligheten derimot, synes jeg det er langt verre å vite hva man skal svare. Sier du nei eller er uenig, virker det som du fisker etter flere komplimenter, og sier du takk virker det som du er enig. Den jævla janteloven. Desverre er jeg sjeldent fornøyd med meg selv, noe som er mer frustrende enn, Justin Bieber og den nye sangen hans, til sammen (ikke hat meg, bieber-fans). Jeg forstår det ikke... Hvorfor er vi så misfornøyde med oss selv? Hvorfor kan vi ikke ta til oss det andre sier, sette pris på det, og forstå at de kanskje har rett? Jeg føler meg plutselig fjorten år igjen når jeg skriver dette, men jeg tror faktisk ikke den usikkerheten og dårlige selvtilliten går bort av seg selv, eller bare fordi man har blitt litt eldre. Jeg kan iallefall snakke på mine egne vegne når jeg sier at tanken om å ikke være god nok sitter godt planta, og det virker ikke som den har tenkt seg noe sted med det første heller. Hvis, og når jeg er stolt over meg selv, har jeg fortsatt den lille tanken i bakhodet som skriker: "du kunne løpt litt lenger," eller, "du kunne prøvd litt hardere," og "du hadde ikke trengt å spise såå mye, da." Jeg, sårbar som jeg føler meg når jeg skriver dette, er så utrolig redd. Jeg er redd for å ikke være i god nok form, at jeg ikke er tynn nok, eller brun nok. Men slank nok i forhold til hvem? Kate Moss og resten av supermodellene som virkelig er tynne som noen tannpirkere? I så fall må vi jo alle være noen beist? Det er iallefall dette man ville sagt til bestevenninnen sin, så hvorfor kan vi ikke si dette til oss selv også? Jeg er også redd for å ikke ha store nok pupper, fint nok hår, eller plettfri hud. Vi har jo alle sett jentene i reklamefilmer, på plakater og på TV generelt.. Men livet er jo ikke som photoshop. Du kan ikke manipulere hårfargen, brunfargen, eller gjøre deg tynnere ved å bruke en pensel som feier bort "feilene" dine. Desverre har ikke alle perfekt hud, selvom jeg har brukt usaklig mange 11:11-ønsker på å ønske meg nettopp dette, og det er ikke alt man kan endre på. Jeg prøver veldig hardt å fokusere på de tingene jeg kan endre på. Det er opp til meg om jeg spiser den sjokoladen eller ikke, eller om jeg velger å jogge eller late meg på sofaen. Men faen heller, hva skal vi gjøre med resten? Putte penger i sparegrisen og håpe på at det en dag er nok til litt fettsuging og større pupper? Leve på vann og brød så vi kan få fikset på alt vi hater/misliker og vil endre på? NEI. Nei, nei og nei. Jeg kunne ønske jeg hadde svaret på hvorfor selvtilliten min leker gjemsel med meg hver dag, og hvorfor jeg sjeldent vinner. Eller hvordan man kunne forebygge den ekle følelsen som sniker seg innpå på de dummeste tidspunktene og sier at du ikke er bra nok. Først og fremst: jeg tror vi må lære oss å slutte å sammenligne oss selv med andre. Det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, hvis ikke hadde jeg jo ikke skrevet dette innlegget i første omgang. Men hvorfor bruker vi så usaklig mye tid på å vurdere og dømme oss selv? Hadde vi vært så harde hvis våre nærmeste venner hadde hatt de samme "feilene"? Shit, hvem er det vi prøver å lure? Jeg lurer på hvem vi sammenligner oss med, og på grunnlag av hva. Jeg synes også at en del av problemet er hvordan samfunnet og media har gitt oss et vridd syn på hva skjønnhet egentlig er. Folk forteller meg for eksempel at jeg er sååå tynn, akkurat som at det skal gjøre meg lykkelig? Vi er så jævla opptatt av hvordan vi ser ut og opptrer at vi ofte glemmer hva som egentlig betyr noe. Nemlig hvordan vi er på innsiden, og mot hverandre. Selvfølgelig bryr jo også jeg meg, som en "vanlig" person, om utseendet, men det er bare så himla stort press på å se bra nok ut. Og det er enda vanskeligere å innfri de forventningene som blir satt. Kjenner jeg blir så utslitt og lei av å prøve å innfri alle krav og forventninger hele tiden. Det viser vel kanskje nok en gang at det er like greit å være seg selv istedetfor å prøve å være en dårlig kopi av alle andre? Og til slutt... En god huskeregel: "Nobody can make you feel inferior without your consent."