'Cause we're going down while the rockets glare

Jeg har overlevd januar. Slik jeg alltid gjør, sjøl om det ikke føles sånn når vi nettopp har begynt på ett nytt år og alt virker umulig. Umulig å starte på noe nytt, umulig å dra tilbake til det man forlot i varme desember, umulig å utkonkurrere mørket og kulden. Allikevel klarer jeg det hvert år. Klarer å starte på nye ting, klarer å dra tilbake, tilbake til kalde, store Oslo, klarer å se lyset, se de fine tinga. Det finnes fine ting i en måned som januar også.

Jeg starter på nytt. Starter med norsk grammatikk, og nørden i meg er fra seg av glede, samtidig som jeg er vettskremt for ikke å få det til. Men jeg skal legge meg i hardtrening og når eksamen nærmer seg skal jeg ikke tvile på noe som helst. Starter med skrivedager. Hver onsdag på Café Sara. Bare jeg og notatboka og en halvliter som det tar en time å drikke for jeg skriver faktisk. Mye og langt og det meste er bare ræl når jeg ser over det dagen etter, men midt opp i alt rælet, så finnes det setninger som jeg kan bygge videre på, skrive om, gjøre bedre. Jeg gleder meg til onsdagene mine. Jeg gleder meg til pennøvingene mine.

Vi kjørte til Nord-Norge da jeg egentlig skulle sette i gang for fullt med nytt semester. Og sjøl om det var en isende vind på en kirkegård som var frosset fast, kulden satt langt ned i jorda der familiemedlemmer blir lagt og tårer blir falt, så var det også varme. Varme i husa og fra familie man ikke har sett på lenge, som man har glemt hvordan det var å tilbringe tid med. Men når vi først gjør det, så er det som om ordet avstand ikke eksisterer. Og vi ler og banner (for de nordlendingene banner innmari mye) og det føles som om det aldri har vært en ti timers kjøretur mellom oss. Og jeg sier ser dere til sommeren, og mener det. For nå har jeg bestemt meg, det må skje nå. Å dra til fatterns barndomshjem der inne i fjorden og ikke gjøre en dritt, bare skrive og lese og kanskje lære meg å drikke whiskey. Straight up.

Bilder: privat

Det er januar og Springsteen gir ut nye skive. Bare for å holde maskineriet i gang, sier jeg. Fordi fyren er redd for å dø, sier jeg. Men helt ærlig, så liker jeg "The Ghost of Tom Joad" og gitarlyden Tom Morello har gitt den. Januar og El Cuero offentliggjør at dem skal være med i Melodi Grand Prix. Jeg trur først det er en spøk, men det er ikke det, det er ramme alvor og jeg knekker ei Sabbath-skive i to og kjøper en liter Sjokomelk, noe jeg egentlig slutta med i 2012. Allikevel, så er jeg blodfan til den dagen jeg dauer. Man svikter ikke sin egen oppdragelse (om noe sånt gir mening).

Januar og det snør mer nå enn hva det gjorde i begynnelsen, men det finnes kaldt øl, varme smil, ny poster av Springsteen på veggen og diskografien til El Cuero fra 2007 til 2013. Om jeg klarte å overleve januar, skal jeg faen meg klare februar også.