Hemmeligheten i år og…
Hun våknet brått av at døra øverst i den lange
trappa ble åpnet og det ble kastet en tørr skalk inn.
Hun var på vei for å ta den, men det kom plutselig en rotte og
kastet seg over den lille matbiten hennes.
Hun rygget raskt, hun turte ikke å nærme seg den store rotta.
Hun fryser der hun sitter på jordgulvet kun i ført nattkjole.
Hun hadde mistet tiden på hvor lenge hun
hadde vært der, men hun ville tippe halvannen ukes tid.
Hun hadde ikke vært ute av kjelleren i det hele tatt denne tiden og
visste det var hvertfall halvannen uke før hun kom seg ut igjen.
Den skalken var belønningen for at
hun ikke hadde sparket og slått forrige gang de voldtok henne.
De var 6 menn mot den lille forsvarsløse 9åringen.
Hun visste de kom til å komme i dag og, men ikke hvor mange.
Hun visste aldri hvor mange.
Hun husket året før, da den første voldtekten
skjedde med den 8 år gamle kroppen.
Det føltes ut som hun ble revet i to…
Hun husket godt noen uker etter, da hun på
9 års dagen sin lærte at det gikk ann å
bli voldtatt av to menn samtidig..
Hun lærte mekanismene i kroppen..
Visste du at når kroppen er så redd at man tror man skal dø
tisser og bæsjer man på seg?
Det er et forsvar kroppen har for å jage bort de som skal skade.
Men de ble ikke skremte, de bare ble sinte og
slo og kvelte henne enda mer.
Hun lå i mørket og tenkte på alt hun hadde lært de siste årene..
Da hun var 8 år visste hun hvordan hun skulle ligge
slik at voldtektene skulle gjøre så lite vondt som mulig.
Allerede fra 5 års alderen hadde hun lært at døden
ble ikke lengre noe vagt, men
noe alt for reelt som hun opplevde
alt for mange ganger.. Det var ikke lengre
trusler, men noe som kom til å skje
hvis hun ikke gjorde som de sa.
Men de ville jo ikke slå eller kvele henne,
men det måtte hvis hun brøt reglene.
Hvis hun skrek, gråt eller kastet opp det hvite ekle
kom det automatisk en straff,
sånn er det bare. Hun trodde hun skulle dø
hver gang de kvelte henne til hun besvimte..
Eller hver gang de sparket henne mens hun lå
og hev etter pusten etter gjentatte spark i magen.
Hun trodde hun skulle revne på midten når de
voldtok henne, spesielt hvis det var flere raskt
etter hverandre. Hun trodde hun aldri kom
til å føle pusten i lungene igjen hver gang de
stakk det slemme inn i den lille barne-halsen og det ekle hvite
ble så masse at det kom ned i lungene hennes.
Av mennene som kom innom kjente hun rundt halvparten..
Det var i forbindelse med 7 årsdagen sin begynte Slangen
å leie henne hun til andre slemme menn.
Nye slemme menn med nye slemme hemmeligheter..
Hvordan savnet etter Slangen faktisk var virkelig.
Den lille jenta skjønte at mange ikke ville forstå
hvordan det gikk ann å savne en som voldtok en.
Men nå de nye mennene gjorde så ufattelig mye
mer vondt var det nesten naturlig å
savne han som faktisk gjorde henne mist vondt.
Slangen var den eneste konstante voksne hun hadde,
han var den eneste som i begynnelsen av barndommen
viste kjærlighet og ømhet. Selv om han viste det på
vanskelige måter var han i hvertfall der!
Selv om berøringene var uforståelige
var det hvertfall en måte å vise at han var glad i henne på.
Hun husket da de drepte den lille kattungen
som naboen hadde. Hun var så glad i den kattungen.
De hadde lemlestet det stakkars dyret
til det blødde ihjel.
Den lille jenta måtte se på, høre smerteskrikene til
den stakkars lille uskyldige kattungen.
Og hun visse hva som kom til å skje hvis hun skrek eller sparket
neste gang de kom, de kom til å drepe den nye hunden til den andre naboen.
Plutselig hører hun noen tar i dørhåndtaket.
Hun teller bena som kommer ned, de tilhørte 9 menn.
Hun telte flaskene de hadde i hånden.
Hun gjemte seg under bordet, la hodet i hendene
og lekte usynlighetsleken. Hun dro nattkjolen så langt
ned som den gikk, men den ble raskt revet av henne.
Idet den lille jenta blir dratt ut av gjemmestedet etter håret,
løp den lille jenta inn i mørket inni seg og en annen liten
jente måtte ta over det horrible som skjedde..
Jeg har gått gjennom en veeeldig re-traumatiserende periode nå..
Jeg har skrevet om dette før..
For de som ikke har fulgt meg kan jeg forklare at jeg ble ca 3 uker, hvert år fra jeg var 8 år til jeg var 12 år, ble låst nede i kjelleren, tjuefire timer i døgnet, i 3 uker, slapp ikke ut. Det var voldtekter hver dag.
Da jeg var 8 var det bare en av gangen, men fra jeg var 9- 12 år kunne det være så mange som 10 stk som byttet på å voldta meg, ofte 2 turer pr stk.
Flashbacksene har blandet seg med dissosiasjonen og blitt så ille at jeg er rett tilbake i overgrepet pga at jeg lukter luktene, hører lydene, får fantomsmerter der de holdt, slo og voldtok, jeg kan fryse slik jeg gjorde, kjenne kjellergulvet under meg, og minnene i hodet blir like virkelige at jeg ser de like godt som øynene mine gjør. Har skildret det her(Kjellergulvet) og her(Du er trygg)..
For de som fulgte meg i fjor kan lese det oppdaterte innlegget her da flere minner har gjort at det virker som perioden var litt tidligere enn jeg først antok..
Maten går fortsatt rett vest.. I begynnelsen spiste jeg veldig lite..
Jeg tror ikke kun det handlet om slanking denne gangen..
Jeg tror jeg på et visst plan ikke vil spiste fordi da
blir den indre veggen tynnere.
Og når den indre veggen blir tynnere kom jeg nærmere og nærmere det punktet hvor jeg tørr å ta livet mitt..
Nå har jeg bare bestemt meg for at skal jeg dø
er det ikke noe poeng å straffe seg selv med maten,
så jeg spiser alt jeg vil uten å kaste opp.
Noe som selvfølgelig gjør at jeg går opp i vekt…
Forrige mandag kom jeg veldig nære å ende det..
Jeg hadde time hos legen, hadde egentlig ikke tenkt
til å si noe om hvordan jeg hadde det, men brøt helt sammen
der. Alt jeg fikk sagt gjennom gråten var at jeg orker ikke mer.
Han sendte meg rett til DPS der akutteamet var.
heDer var det ikke mye hjelp å få..
Fikk snakke med en lege og en psykolog.
Alt de sa var at dette hadde jeg kommet meg gjennom året før.
Men året før hadde jeg ikke hatt alle minnene jeg sitter med i år.
Pluss at i fjor satt jeg på lukket avdeling med fotfølging.
I år er ikke det samme som i fjor.
De hadde snakket med primæren min, og hun
sa at hun følte at de tok meg på alvor.
Det gjorde ikke jeg..
Jeg tror at jeg har bestemt meg sikkert 4-5ganger de siste ukene.
Men, hver gang jeg planlegger så feiger jeg ut..
Brev, metode og tid er klart, men jeg begynner alltid
og overanalysere alt som kan gå galt. ‘
Jeg har også begynt å merke at depresjonen kommer snikende.
Nå kommer dere til å syntes jeg er kjempe ekkel, men jeg har ikke orket å dusje på nesten 2 uker. Jeg går i de samme møkkete klærne
hver dag. Jeg gråter 6-7 timer i døgnet.
Jeg har vært nære selvmord ca 4 ganger den siste halvannedemåneden. Ting er ikke lett.
Men likevel, det tyngste nå er at tiden på året med kjellerdagene er forbi, har det ikke blitt noe lettere..
Tar dette aldri slutt..?
