Se sammenhengen mellom overgrepsutsatte barn og voldtatte voksne!

Det har kommet et nytt studie jeg ønsker å skrive litt om. Det ble framlagt en ny studie om vold og voldtekt fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Du kan lese den her.

Fordi jeg sliter en del med konsentrasjonen har jeg ikke klart å lese hele studiet selv. Jeg har lest gjennom sammendraget min fantastiske medblogger Tuva har skrevet. Jeg har brukt overskrifter fra hennes sammendrag og brukt noen av hennes avsnitt. Du kan lese hennes versjon her.

Rapporten viser blant annet at personer som ble utsatt for overgrep og vold i tidlig alder er mer utsatt for å bli voldtatt som voksen.

Det må være en sammenheng. Klart det er det. At et barns vonde opplevelser kan få veldig skadelige konsekvenser senere i livet. Hvis barnet ikke får hjelp.

Forebygging
Forebyggende arbeid må skje tidlig. Slik kan statistikken gå ned. Barn og unge må fanges opp. De vil mest sannsynlig ikke fortelle om det de har vært utsatt for selv, fordi selvtilliten er så svekket. Derfor må det psykiske helsevernet styrkes. Helsepersonell, barnehageansatte, lærere osv må se barn og unge som på ulike måter uttrykker at de har liten tro på seg selv og strever med å sette grenser. De må få hjelp til å styrke selvtilliten og få bearbeidet tidlige traumer, slik at de i senere tid er mer kapable til å beskytte seg selv mot mennesker som kan skade dem.

Dårlig selvtillit kan også være en underliggende årsak til at noen voldtar og utøver vold. Derfor tror jeg at vinklingen med å fokusere på barn og unges psykiske helse vil kunne ha en stor effekt i kampen mot å stoppe vold og voldtekt.
Jeg vet at regjeringen satser på å styrke skolehelsetjenesten. Det håper jeg at jeg virkelig at de gjør. Lenge har de vist velvilje, nå må de også konkretisere. En studie som dette viser hvor viktig det er. Ikke la flere barn lide.

Når det ikke blir anmeldt
Studien viser også at mange hemmeligholder overgrep og voldtekt, og at de ikke anmelder forholdet. Det tror jeg også har en sammenheng med det grunnleggende dårlige selvbildet, samt den enorme skamfølelsen som kommer etter overgrepet/voldtekten. For når du opplever noe sånt så vil du aller helst glemme hele situasjonen, du ønsker at det aldri skulle skjedd. Som en overlevelsesstrategi prøver du å distansere deg mest mulig fra hendelsen. Overdreven skam er en av de verste følelsene et menneske kan sitte i. Det svekker personligheten din og din evne til å fungere i relasjoner med andre.
Ved å anmelde, ved å snakke om hendelsen så vil de fleste tenke at det vil forsterke skammen. Min erfaring er at det kanskje gjorde det i starten, men nå, og på lengre sikt så har skamfølelsen gått betraktelig ned.
Skam fester seg gjerne som en skittenhetsfølelse i kroppen. En følelse av å være ett eller flere hakk under alle andre. Du kan føle deg verdiløs, være feil-
Måten å få bukt med denne følelsen er å gjøre det motsatt av det du føler for å gjøre, du må rett og slett snakke deg opp og ut av denne vonde opplevelsen og følelsen.
Slik gjenvinner du kontrollen og makten i en situasjon hvor alt ble tatt ifra deg.

I media hører vi at anmeldelser henlegges, og det kan virke skremmende på den som allerede sitter i dyp smerte etter et overgrep. Likevel er min oppfordring at det nytter å anmelde. Å si ifra er å være selvhevdende. Det gjør at du tar mer plass i deg selv, og at den vonde erfaringen får mindre plass. I tillegg er du nødt til å anmelde for å få voldsoffererstatning. Det får du selv om saken bli henlagt.
Din anmeldelse vil også legge press på politiet og politikerne. Og de kan gjøre de store tiltakene for å endre samfunnet.

I bunn og grunn forteller studiet at utsatte barn blir fort utsatte voksne.
Statistikken viser det.

Min historie

I 2010 ble jeg kontaktet av en tidligere bekjent. Som brakte frem vonde minner.
Det var M. Vi ble utsatt for overgrep når vi var små, av samme pedofil-ring. M sa han trengte å prate. At han slet med dette og trengte noen å prate med .Han lurte på om vi kunne møtes. Jeg så noe i han, noe jeg har sett i meg selv!

Et liv som lengtet etter å deles, minner og smerte som ønsket å bli fortalt.
Vi møttes på kafé og snakket i et par timer. Men mens vi snakket danset nye bilder på netthinnen. Minner, som kom sakte men sikkert og paralyserte meg.

Jeg ble utsatt av overgrep av M også, i alder 7-9. Han er to år eldre enn meg. Jeg prøvde å fokusere på det vi var der for å snakke om.
Det å ha vært i de psykopatiske hendene til Slangen og co satt spor. Det var M sin katt de drepte den gangen. Da de kuttet av et og et bein til den stakkars katten blødde i hjel, fordi jeg hadde sparket når de voldtok meg. Den katten kunne like godt vært min, jeg var så glad i den. Kanskje det var derfor M valgte meg da vi var små. En slags straff. Fordi det var min feil at katten hans døde.

Når vi var ferdig ville ha bli med meg hjem. Jeg var motvillig, men han fulgte rett og slett etter meg hjem. Jeg prøvde å si hade før jeg låste opp, men han trengte seg inn. Så begynte han å bli fysisk. Jeg hadde vært klar på at seksuelle ting var helt out of the question, fullstendig uaktuelt. Jeg dyttet han bort, en han var mye sterkere enn meg. Det ble den første voldtekten.

Etter det har han fortsatt og fortsatt. På det verste var det 5-6 ganger i uka. Jeg har truet med politi og å dra ned til voldtektsmottak, men den gangen jeg var bastant fikk han lillebroren min banket opp noen dager senere.

Jeg har fått noen pauser, men det siste året har det vært ekstremt.
Han har hatt med seg «venner» eller hva enn jeg skal kalle det.
Hver gang jeg har trodd at det ikke kunne blitt verre har det eskalert.
Som 9 åring opplevde jeg smerten av å bli voldtatt av 3 menn samtidig.
Dette skjedde flere ganger i oppveksten, men jeg hadde glemt hvor utrolig smertefullt det var. En i munnen, en foran og en bak. Smerten er uutholdelig.
Visste du at når kroppen tror den skal dø bæsjer og tisser den seg på seg samtidig? Du kan forestille deg hvor mye bank det ble da dette skjedde.

Hvorfor meg?
Jeg har kjempet mye med hvorfor slike ting skjer akkurat meg.
Jeg har nå blitt utsatt for overgrep i 20 år, samt at jeg har blitt utsatt for 5 overfallsvoldtekter. Dette har gjort at jeg har slitt med tanken på at dette
ikke er min feil. Når det samme skjer, om og om igjen, er det lett å tenke at dette er det eneste livet jeg kommer til å ha. At det finnes en plan der ute som er større enn meg, en plan som tilsier at jeg fortjener ikke å ha det bra.

Å bli utsatt for overgrep eller vold av fysisk eller psykologisk art er så drepende for et barns selvtillit. Barnet kan som en konsekvens av dette utvikle en sårbarhet som gjør hennes evne til å beskytte seg selv i nye farlige situasjoner svekket. Hun vil ikke vite hvordan hun kan sette tydelige grenser for seg selv eller ovenfor andre. Heller vil hun ikke kunne se faresignalene før det er for sent. Og voldtekten skjer.

Trygghet i overgrep
Jeg tror at mye av dette kommer fra min bakgrunn, som det står om øverst i innlegget. Jeg har opplevd dritt fra alle de som «liksom» skulle være der.
Det er har nesten trygt å bli behandlet dårlig, fordi da vet jeg hva som forventes av meg. Jeg er for tiden forelsket.. Men det er utrolig mye blandede følelser..
Det at en mann er interessert uten å ville skade meg, er vanskelig.
Jeg har flere fantastiske menn hjelper meg ,men disse får betalt for det.
Rollen er allerede satt! Jeg trenger ikke tenke at det er en baktanke, fordi baktanken er at de får betalt for å være hyggelige med meg.. «Vanlige» menn derimot kan gjøre meg usikker. Hvorfor er han hyggelig mot meg? Han kan da ikke være hyggelig fordi han vil, han har nok en baktanke. Må jeg betalte han, suge han? Hva er det han vil?!?

I og med at jeg kun har hatt 5 år av livet uten overgrep, er dette noe jeg kan.
Jeg vet som sagt hva som forventes, hva min rolle er.

Avhengig og hjelpeløs
Jeg tror også, som det ble beskrevet i undersøkelsen, at man lærer seg å være avhengig og hjelpeløs. Når vonde ting skjer, og en ikke klarer å beskytte seg mot det, hengir en seg, når det vonde er utenfor kontroll slutter en å prøve.
Etter definisjon til alle støttesentrene mot incest her i landet, defineres incest som en som har blitt utsatt for seksuelle overgrep av tillitsperson. Dette er en person som skulle tatt vare på deg, og gitt deg det du trenger. Når om du får mat den dagen bestemmes ut i fra om du klarer å svelge spermien eller ikke, blir saken straks verre.

Hvis noe er utenfor ens kontroll, så vil du etterhvert gi opp å prøve. Kroppen og bevisstheten overgir seg, som en siste mulighet til å overleve. En overveldende følelse av å være hjelpeløs vil ramme personligheten. Du lærer deg å være hjelpeløs. Og det igjen vil svekke den fremtidige evnen til å beskytte deg selv mot nye farer. Erfaringen tilsier jo at det ikke nytter uansett. Det vonde vil skje, og det er ingenting du kan gjøre med det. Så om du som voksen befinner deg på feil sted til feil tid, hvor mennesker med tilbøyelighet for å utføre voldtekt eller vold er, kan det være mye vanskeligere for deg å komme deg unna situasjonen hvis du tidligere har erfart overgrep, vold, mobbing og/eller alvorlige krenkelser.

Venter det verste
Selv om jeg ikke kan huske at pappa forgrep seg etter 5-6 års alderen blir alltid frykten hengende der for at det skal skje igjen. I tillegg slo han, brukte psykisk vold og var alkoholiker. Som skrevet her var jeg låst inne i en kjeller i flere uker hvert år i 4 år, og da, lik med de andre gangene Slangen var barnevakt(noe han var ofte) kom det ann på hvor samarbeidsvillig jeg var under voldtektene som bestemte om jeg fikk mat, drikke og en seng å sove i. De som skulle tatt vare på meg behandlet meg uutholdelig. De som skulle jobbet med å lage tillit, drepte barnet i meg. Når en som liten har erfart at vonde ting kommer til å skje, og en har gitt opp kampen for titalls år siden, er det ikke lett å ta opp kampen i voksen alder. Veken har liksom gått ut…

Grenser
Som skrevet over har dette også noe med grenser å gjøre. Hele livet har mine grenser blitt tråkket og spyttet på. Grenser er noe alle mennesker burde ha, også barn. Men når ingen bryr seg om at den vesle sier nei og stritter imot blir grensene etter hvert usynlige for barnet, fordi de virker usynlige for de voksne.
Grenser som har blitt usynlige så tidlig er vanskelige å finne igjen.
Man skulle tro at når man har opplevd at grensene ikke har betydd noe, at man utvikler behov for tydeligere grenser. Men slik er det ikke for de fleste, dessverre.

Siden jeg ble voksen har jeg ikke hatt grenser på lik linje med de andre, de som kunne si nei til slaskede menn på t banen, snu ryggen til den fulle mannen på togstasjonen, og avvise tidligere overgripere. Når grenser har blitt ignorert er det vanskelig å skulle sette de opp igjen, beskytte seg mot de menneskene som er ute etter å utnytte. Fordi jeg har blitt utsatt for fare hele livet, er det vanskelig å skulle se faresignaler, fordi det har blitt en vane at slike ting skjer.
Jeg så de for sent.
Dermed var jeg et lett bytte.
Når noe er utenfor ens kontroll gir en nemlig opp å prøve. Kroppen og bevisstheten .

Selvskading og straff
Jeg, som mange andre med DID (splittet personlighet) har personligheter (heretter kalt deler) som har som «rolle» å skade kroppen. Mine deler har tatt kontakt med M for å skade kroppen.
Selv om jeg, som alteret, aldri ville tatt kontakt med M, kjenner jeg igjen mekanismen. Tenk deg at du har gjort noe ulovlig, la oss si ranet en butikk. Du kommer i fengsel, og der får du gjort opp for deg! Når du har sonet straffen ferdig er du ferdig, du kan starte med blanke ark.
Jeg føler meg som før jeg fikk straffen.
Jeg har gjort noe fryktelig galt, nemlig være skyld i det vonde som skjedde når jeg var liten. Det er noe i meg i dag som sier at jeg ble utsatt for incest før jeg hadde lært meg å gå, hvordan kan jeg da være skyldig? Men jeg tror det at hadde jeg skyldt på min tillitsperson hadde jeg gått under! Det var en forsvarsmekanisme å skylde på meg selv, fordi Slangen var den eneste jeg hadde! Han var den eneste som viste meg kjærlighet, det hadde ødelagt meg å tenke at han gjorde noe galt.
Uansett, poenget.
Jeg var skyldig i overgrepene, og derfor trenger jeg å straffes. Men jeg får aldri gjort opp for meg, jeg blir aldri skuls med livet. Jeg kan kutte meg, sulte meg, bli gruppevoldtatt, men uansett hvor mye straff jeg får er det aldri nok.
Så det er en blanding av straff og en måte å skade meg selv på.

De siste to ukene
M truet med å drepe meg, og jeg tenkte at det var best om jeg gjorde det selv. Natt til tirsdag forrige uke hadde jeg en liten intox. Jeg tok det jeg hadde, ikke nok til å dø, men jeg lå i kramper og med oppkast hele natta, og gikk helt i søvne dagen etter. Jeg fikk ekstra tilsyn fra boligen natt til onsdag. De kom 4 ganger i løpet av natta.
Den siste gangen skulle være kl 3.. Jeg hadde sett på klokka og var sikker på at den var over 3, og tenkte at nå var sjansen min. Jeg kuttet først, så prøvde å henge meg. Nattevakta kom. Jeg hadde tatt en vene, dermed var det blod over hele badet. Jeg var bevisstløs da han fant meg, så han ringte ambulanse.
Ambulansefolka kjente meg såpass godt at de ringte politiet.
Det var 7 ambulansefolk, 1 lege og 4 politimenn.
For å gjøre en lang historie kort havnet jeg i respirator et halv døgn.
Da jeg kom til meg selv ble jeg flyttet til akutt psyk. Som alltid fikk jeg ikke bli
(du kan ikke være her).
Helgen var jeg hos mamma, skadet meg begge nettene. Blitt mye skading i det siste, for noen uker siden ble det 8 ganger på 5 dager :(
Når jeg kom tilbake til boligen etter å ha vært hos mamma ble det satt inn en ekstra nattevakt som var med meg store deler av natta.
SÅ.. Skjedde det ting :P
M har som sagt vært hos meg (med flere menn) flere ganger i uka i over et halvt år. Da sjefen i boligen hørte dette, bestemte hun seg for å sette inn vaktselskap i boligen i 3 netter Jeg ble litt overveldet, da det koster flere tusen kr hver natt å ha de der! Men de kom. Det var en enorm trygghet og en pause jeg hadde lengtet lenge etter. Nå står det skilt utenfor boligen at den er bevoktet, og M har ikke vært her siden natt til mandag!
Jeg vet voldtektene sannsynligvis ikke kommer til å stanse helt, men det har vært så deilig å fått en pause..

Så i mellomtiden må jeg jobbe..
Hardt.
Jeg må lære meg at jeg fortjener bedre.

At det faktisk er uaktuelt at det kommer 9 menn og voldtar meg flere ganger i uka.

Jeg må lære meg grenser på nytt, jobbe med hva som ikke er greit.
Jeg må skape de sammen med mennesker som ikke ønsker å skade meg.

Jeg må gjøre noe med de delene som hater meg så intenst at de sender voldtektsmenn etter meg.

Jeg må klare å finne selvtillit nok i meg til å vite at det å bli brukt er ikke det eneste jeg er god for, at det bli misbrukt ikke er den eneste meningen med livet mitt!