***Advarsel***
Dette kan være triggende
å lese for noen,
det er grafiske
skildringer av påtvunget
spontanaborter..

Please les med respekt…

Okei..

Dette tror jeg blir det tøffeste innlegget jeg noen gang har skrevet..
Jeg ber om at dette skal leses med respekt, fordi dette er det
såreste gjennom mine 11 år med overgrep som barn og 2 år
med overgrep som voksen.
Dette har jeg bare snakket om med sjelesørgeren, Psykolog S
og en kamerat, men jeg syns oftere det er lettere
å skrive enn å snakke, så da
prøver jeg å få det ned her..

Dette skulle jo egentlig postes på morsdagen,
det var jo den som tippet alt..

Jeg nevnte graviditet nr 2 i et annet innlegg…
Skrev ikke så mye mer enn det at Slangen og de
sørget for at det barnet aldri så dagens lys.

Jeg føler jeg trenger å skrive litt om de to,
de som aldri ble..

Første gangen det kom noe i magen var jeg 13 år..
Jeg hadde ikke hatt mensen lenge, men den var alltid i tide.
Plutselig stoppet den opp.
Jeg ble kvalm om morgenene,
og frykten kom..
Slangen hadde vært ganske streng lenge,
passer på at jeg fikk mensen månedlig.
Hvis ikke den kom, kom han
ta seg av det, som han pleide å si.
Jeg fikk noen eldre venner til å kjøpe en test til meg
-sa det var enn tullegave til en venninne.
Svaret som kom på den var den verste beskjeden
jeg noen gang hadde fått som 13 åring.
Jeg gråt og gråt og hyperventilerte til
jeg besvimte. Jeg husker bare at
jeg ikke fikk puste, og det neste jeg husker
er at jeg ligger på bakken med
kul i bakhodet.

Slangen var borte 3 uker, men
dagen kom da jeg skulle overnatte hos han igjen.
Han ble rasende..
Ingen av oss hadde noe clue
om hvem som var faren, men det var noen
flere der den natta.
Jeg husker at de bandt meg fast.
Det var 3-4 Slangen, de kom truende mot meg.
Gjennom tårene så jeg lange og tynne objekter.

Det neste jeg husker er at jeg ligger halvveis bunnet fast.
Jeg var alene,
men det var tydelig at de hadde løsnet på tauet,
slik at jeg skulle komme meg løs derifra.
Det var størknet blod over alt.
Smertene var uutholdelige.
Jeg skvatt av en lyd og så at det var samlet
noen rotter rundt noe som så ut som en
blodig bitteliten dukke.
De spiste på den.

Jeg tror hjernen min var nødt til å beskytte meg da,
fordi det er noe av det verste jeg har vært med på.
Det tok flere dager før jeg skjønte at de hadde
sittet og spist på fosteret..
Det har vært et flashbacks jeg hatt mye av den siste tiden,
den bittelille hånden som syntes mellom rottene som
kaster seg over maten.
Jeg har aldri husket hva som skjedde..
Jeg trodde det skulle bli lettende, fordi det å blir gravid
som 13 åring er vel ikke akkurat noe jeg hadde taklet.
Men så kom sorgen over det lille som hadde bodd inni meg,
det vesle jeg aldri fikk tilbake,
livet som ikke fortjente å ende på den måten.

Som jeg skrev husket jeg faktisk ikke
hvordan de fikk barnet ut av meg.
Det var slik før en måneds-tid siden.
En av de små (tror det var Skremt)
hadde snakket med psykolog S..
Hun husket hvordan de hadde fått
ut barnet fra magen min.
De hadde brukt strikkepinner
og en stål-kleshenger for å
få fosteret ut av meg.

Når jeg fikk vite hva som hadde skjedd
ble jeg helt i sjokk..
Jeg tror ikke jeg klarte å ta det innover meg
så jeg bare fortsatt samtalen som om ingenting hadde skjedd.
Det ble for tøft..

Andre graviditeten hendte da jeg var 15..
Slangen hadde fortsatt stein kontroll oversikt
over når det var fare for ny graviditet.
Jeg husker biter av at det var 3-4 skt som stod og
sparket meg i magen..
Denne gangen var jeg ikke så
langt på vet som forrige gang,
husker bare glimt av intense
smerter og mye blod.

Etter graviditet nr 2,
dabbet overgrepene veldig
det siste 1 1/2 året
før jeg flyttet hjemmefra.

Er det noen minner som er sykt
påtrengende for tiden, så er det nettopp minnene
av 2 de små som aldri ble.
Skyld følelsen er ENORM..
Hadde jeg sagt i fra til
noen om
overgrepene
under første graviditet
ville det første barnet overlevd.

Hadde jeg hatt mot nok til å si ifra til noen
kunne 2 små barn reddes.
Det er min feil at de aldri så livets lys.
To uskyldige barn kunne vært reddet
hvis jeg bare hatt turt å
si ifra til noen om hva
som hadde skjedd..
Fortelle om alle voldtektene,
alle 25-30 mennene som var innom.
Men jeg var for feig.
Og de to lille som aldri ble
måtte lide med døden..