Baraka

Dagens filmskatt er dokumentaren Baraka fra 1992. Den er regissert av Ron Fricke, produsert av Mark Magidson og varer i 90 minutter. Ordet Baraka betyr “velsignelse” på flere språk og er en av de vakreste filmene jeg noen gang har sett.

Dokumentaren begynner med en ensom snøape i midten av en varm kilde. Uttrykket i ansiktet viser dyp refleksjon og tretthet. Videre får vi se pulserende byer , jungel og alt fra Auschwitz til Tuol Sleng. Dette er ikke en tilbake-til-naturen-dokumentar, men mer en skildring av verden i dag. Noe er vakkert, annet er fælt.

Det mest imponerende med Baraka er filmingen. Den er fimet i 24 land gjennom 14 måneder og er en visuell reise gjennom kultur, natur , kirker, ruiner, religiøse seremonier, byer, naturlige hendelser, liv, død og menneskeheten på Jorden. Ron Fricke har laget en dokumentar om verden i dag og følger alle aspekter av menneskers hverdagsliv kombinert med skjønnhet, følsomhet og dyp åndelig oppfatning i denne fantastiske verden som vi lever i.

Baraka er uten skuespillere, bare vanlige mennesker, ingen dialog eller noen form for voice-over. Musikken er derfor svært viktig. Michael Stearns står for soundtracket med musikk av fantastiske Dead Can Dance, L. Subramaniam, Ciro Hurtado, Inkuyo, Brother og David Hykes.

Filmen er delt opp tre hoveddeler (Listen er lånt fra Wikipedia)

• Nature untouched by man – indigenous peoples, their rituals as part of nature being integrated

• Burglary of technology in nature – Uprooted human interaction with nature and with his kind – War and concentration camps.

• Old, still living cultures – The architectural remains of past civilizations – Transience and lasting of all human efforts

Baraka er en fantastisk visuell reise og den anbefales på det sterkeste!