Snow rida

Jeg følte meg ikke akkurat som en helt da jeg spente fast beina til snøbrettet i går tidlig. Det hadde snødd hele dagen og natten i forveien, og det var som om noen hadde strøket et tjukt lagt med hvitt pudder over hele dalen. Forholdene var ideelle, men så var det flere år siden sist jeg hadde vært snørt fast til et brett, og dessuten var bindingene skrudd i feil retning. Ikke bare det, men jeg var fortsatt småsjuk og lav på energi. Det ble med andre ord mye knall og fall i begynnelsen, og jeg tenkte at dette var faen meg en dårlig idé.

Men etter en god, varm lunsj i sola og snille hjelpere som fikk skrudd bindingene riktig vei, gikk det uendelig mye bedre. Jeg tok bakkene med storm og var dyvåt av svette når heisen bragte oss opp igjen. Serr, jeg hadde helt glemt hvor utrolig krevende, slitsomt og G0Y det er å stå på snowboard! Tror jeg forbrant omtrent titusen kalorier på de seks timene vi var ute, for hver smitt og smule gikk ned av den enorme middagen jeg spiste den kvelden. Samt bøtter med vann, og vin.

I dag er jeg slapp og stiv og støl, men jeg har blåmerker på knærne og en haug av piksler på kamera-ten som minner å se tilbake på. Som vanlig har jeg ikke lyst til å reise herfra—jeg kunne blitt her for alltid—men Paris venter med sine forpliktelser og forbannelser.

Neste gang jeg kommer hit blir til sommeren, da madame og monsieur skal feire kjærligheten sammen med hundre gjester. Håper også å få oppleve vinteridyllen her igjen. Da skal jeg stille i litt mer fargerike klær. Usynlig kan man være i Paris.