Svarene på den siste spørsmålsrunden

Jeg har lest bloggen din gjennom alle år, og jeg husker du en gang skrev at du ville flytte til London. Det skjedde aldri. - Nei, det er jeg klar over. Folk ombestemmer seg. Ikke tenk på det. Men hva vil skje fremover med deg? Hvilke planer har du for fremtiden? - Jeg har søkt både på Litteraturvitenskap og spansk i Oslo til høsten. Ganske sikker på at jeg ikke kommer inn på noen av delene. Men jeg har veldig lyst til førstnevnte. Drikker du i det hele tatt vann? - Jeg tror de fleste må ha vann for å overleve. Jeg drikker vann. Men jeg drikker selvfølgelig mer Pepsi Max enn jeg drikker vann. Hva er det aller beste du vet å spise? Middag: TACO Annet: Yoghurtnøtter eller smågodtsjokolade sammen med salt potetgull (kun på lørdager eller på ferie). Vad tycker du om svenskar? - Fortsatt ikke interessert. Er du og Halvor kjærester? - Nei, men han er en av mine kjæreste venner. Hvordan var du som barn? - Helt idiot. Sjefete og ikke særlig populær. Jeg burde ha blitt mobbet enda mer. Hvordan var Hove-festivalen for deg i år? Ser ut som du koser deg på bildene, tross alt regnet..? - Hove var også i år Norges vakreste festival, selv om det regnet litt. Jeg så dessverre ingen over 20 år der, og maten var mer eller mindre uspiselig. Men jeg hadde det veldig fint, takket være vennene mine og det faktum at jeg ..sov inne. Har du noen tips til telting på festival? - Ikke telt. Kjøp et hus. Hva hører du på for tiden? - Det nye albumet til Twin Shadow, Confess. Og litt på den nye Flyplass-sangen til A-Laget ft. Fjorden Baby(!). Når er release-datoen for boken? Hvor mye vil den komme til å koste? Releasedatoen er 13. august, og den vil koste omtrent 299 kroner. Den kan imidlertid forhåndsbestilles her, hvor den koster 269 kroner. 30 kroner avslag, der altså. Den vil kunne kjøpes i hvilken som helst bokhandel fra omtrent da også, etter det jeg er blitt fortalt. Den kan også bestilles fra utlandet her. Tjener du noen penger på å blogge? Har du en annen jobb? Hvordan tjener du penger? Jeg har aldri tjent penger slik at jeg kan overleve kun ved å blogge. Jeg har jobbet freelance og gjort småjobber for å overleve, uten at jeg har følt for å dele det med dere. Jeg jobbet for eksempel noen måneder på Joker i vinter. Det var kjedelig, men nødvendig for å «overleve». Det er viktig for meg å være selvstendig, og det å låne eller få penger av andre, har aldri vært et alternativ. Men i sommer jobber jeg jo på Bunnpris. Hva planlegger du å drive på med nå, nå som bloggen ikke tar så mye tid av livet ditt? - Bloggen min har aldri tatt mye tid av livet mitt. Det eneste problemet har vært at jeg har kjent på en skyldfølelse dersom jeg ikke har fått til å blogge som planlagt, eller at jeg ikke har levd opp til mine egne forventninger i forhold til innholdet. Det er som om jeg har hatt en norskstil å fullføre hengende over meg i fem år. Hvordan jobber du når du skriver? -Helst et sted uten internett-tilgang, lyd eller mennesker. Jeg greier ikke at noen titter over skulderen min, uferdig tekst er det flaueste jeg vet, men samtidig en nødvendighet når man for eksempel skriver bok. Hvordan går det med Twitter? Har ikke sett bilder på lenge, og apropos -jeg vil gjerne kjøpe boken, men hvorfor en død fugl på coveret? Som fugleelsker synes jeg nok mer synd på den enn deg. -Twitter har det kjempebra! Vi kjørte ham fra Oslo til Molde i våres, og mamma skjemmer ham bort med nye leker og hirsekolber rett som det er. Den døde fuglen på coveret er symbolsk, og noen av leserne mine husker kanskje at jeg hadde en lignende fugl til header for en stund siden. Men siden dette er en fugl tegnet spesielt til meg, er den fiktiv, og du behøver dermed ikke synes synd på den. Hva vil du si var mest utfordrende i prosessen med å skrive boken? - Å gjøre den ferdig. Innholdet er uproblematisk, men å fullføre alt og flisespikke på 200 sider krever tålmodighet. Noe jeg i utgangspunktet ikke har. Er lanseringen av boken noe som skremmer deg, eller noe du gleder deg til? - Jeg gleder meg til lanseringen. Det er selvfølgelig leit om jeg får slakt herfra til Helvete, men jeg har uansett gjort mitt beste, og jeg tror ikke jeg kunne ha gjort det noe bedre akkurat nå. Jeg er jo ingen forfatter.Jeg gruer meg imidlertid enormt til å lese høyt fra min egen bok. Det skulle jeg helst ha sluppet.Hater du virkelig leserne dine så mye som du gir uttrykk for?Jeg hater veldig mange av leserne mine, men jeg mener det må være rom for hat på Internett. Folk hater meg også, og det synes jeg er helt greit. Men de fleste leserne mine er bra folk, og i forrige uke fikk jeg til og med en pakke hjem i posten fra noen jeg ikke kjente. Den inneholdt jo ingenting jeg egentlig behøvde i utgangspunktet (bortsett fra plastrene), men det er likevel en hyggelig ting for eksempel jeg aldri hadde kommet på å gjøre. Hvordan takler du om du har lagt på deg og folk sier “du ser så mye bedre ut nå”? Tenker du automatisk “nå har jeg blitt feit”, eller klarer du å ta komplimentene til deg? - Jeg tror nok en tidligere spiseforstyrret alltid vil tolke kommentarer rettet mot sin egen kropp i verste mening. «Å se bra ut» er i de fleste (for min del i alle) tilfeller synonymt med å være tjukk, uten at jeg skal snakke for de som har kommet seg helt ut av det. Man bør uansett være svært forsiktig med å kommentere andres kropp, da man aldri vet hva vedkommende selv tenker om den. Det er vel strengt tatt ikke nødvendig heller, vi har alle speil og ulike ønsker om hvordan vi vil se ut. Pass heller på deres egen kropp. Hva skyldes tilbakefallet? Det er disse beskyldningene og kommentarene jeg blir lei meg for. At man skal konkludere med at en vektnedgang skal skyldes et tilbakefall. For dette er noe helt annet. I motsetning til sist, innser jeg nå at jeg er virkelig ikke ser ut. Mat har fått en helt annen rolle i livet mitt en tidligere, jeg er ikke interessert i den lenger, jeg er lei av den, og jeg venter ikke lenger på neste måltid. Det har frigjort mye i hodet mitt, samtidig som at kroppen har tatt skade av det. Det føles ut som om at jeg sitter på utsiden av alt og observerer en nær venn slite, mens jeg ikke vet hva jeg kan gjøre for å hjelpe. Jeg ser at jeg har latt være å bry meg om min egen kropp for lenge, jeg har glemt det, fordi jeg har hatt det så bra mentalt. Det er frustrerende å være så oppegående mentalt, mens kroppen er så skral. Og det er frustrerende å være så nær døden, når man for første gang på mange år ønsker å leve. Og da høres det kanskje enkelt ut, tenker du. Men det er ikke det. For jeg har aldri blitt kvitt angsten for å se tallene på vekten øke, og de fleste dagene er det å måtte sloss for å la være å gå ned i vekt tøft nok. Men til de som uttrykker sin bekymring, kan jeg forsikre om at jeg vil ha – og får den beste hjelpen. Hvordan foretrekker du at folk forholder seg til spiseforstyrrelsen din? Både venner og blogglesere - Jeg foretrekker å bli behandlet som et vanlig menneske. Det er kroppen min det er noe galt med, ikke meg. Jeg er den samme, bare litt gladere.