1 måned.

31 dager har gått.

31 dager med angst.
31 dager med tårer i øyenkroken på kveldene.
31 dager tilbragt litt for mye i mitt eget hode.
31 dager med lovnader om at i morgen skal bli bedre.

Tenk, i dag er det 1 måned siden jeg flyttet.
1 måned siden jeg sto på flyplassen å gråt så mye at vannprosenten i kroppen min sikkert gikk kraftig ned.
1 måned siden jeg forlot… alt.

Sakte men sikkert begynner jeg å innse at jeg faktisk skal bo her, og ikke bare er på en veldig lang ferie. Sakte men sikkert kommer jeg inn i en slags rytme, som er svært annerledes fra den jeg har hatt det siste halve året. Nå skal jeg plutselig stå opp tidlig, spise frokost, lage lunsj, dusje, ordne meg, komme meg avgårde, sitte på ubehagelige stoler å høre på stemmer som plukker fotografiet fra hverandre for så å forklare alt og når de har gjort det sitter de/jeg igjen med en drøm at jeg endag blir å forstå alt og med tiden kan bygge det sammen selv, jeg skal være våken og opplagt, fokusert og konsentrert, så skal jeg hjem, må takke nei til invitasjoner om å gjøre det, det og det fordi jeg må gjøre det det og det og i tillegg er jeg altfor sliten, og så skal jeg jobbe med oppgavene, gjøre det det det det og så er det middag å jeg er så sliten at jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg gjennom måltidet, men endten må jeg lage det eller så må jeg vaske opp, og spise må jeg jo i hvertfall å når det er gjort er det ting ting ting ting som skal gjøres igjen og jeg liker jo å bare ha en liten pause inni alt dette og så skal jeg ringe en venn og så må jeg plutselig legge meg for jeg skal opp tidlig og så får jeg ikke sove å så ligger jeg der å vrir meg og tenker på hvor sliten jeg er og i morgen skal alt gjøres igjen og det skal gjentas i ikke bare 1 måned men i ett år, kanskje to og da blir jeg litt umotivert og funderer på hvorfor hvorfor hvorfor hva er vitsen men så innser jeg at jeg jo har valgt dette selv og at jeg må ta meg sammen å så sovner jeg, så sover jeg og så er vi igang igjen.

Det er tungt. Alt sammen. Mye fint også da, det er ikke slik at jeg angrer på at jeg har flyttet, vil slutte på skolen og sånt, neinei, så absolutt ikke. Men..åh.

Jeg håper bare jeg klarer å halvere antallet dager med angst, tårer og tanker, men utfordringene står i kø så jeg er usikker på om det går å det er dumt for all den angstentårenetankene gjør meg ennå mer sliten, og jeg trenger å kunne fungere for å ikke falle ned i mørket igjen. Et mørke jeg for øyeblikket har fått helt opp til knærne. Jeg prøver å løfte beina, trå ut av det, men faenihelvetejævlagrønnsatan det er jo så mye som ikke går min vei som jeg ikke kan kontrollere og det er jo så mange tanker i hodet mitt følelser på kroppen og så MYE MYE MYE av alt og jeg er så sliten at det nesten frister å legge seg ned i det istedet. Jeg trenger å balanseres snart, men hvordan jeg skal klare det er jeg usikker på. Så får vi se da, om jeg knekker.

- Bianca Emilia
Det er en reell sjangse for at jeg knekker, for…jeg tror aldri jeg har følt meg så alene før. Og ikke bare følt, men faktisk vært.
I en tid hvor jeg virkelig kunne trengt…noen.