Hvordan det er å jobbe på Litteraturhuset i Bergen

Jeg reiser meg fra stolen, går fem steg mot kjøkkenet og stanser opp fordi jeg umiddelbart har glemt hvorfor jeg i det hele tatt reiste meg. Så jeg snur meg fort tilbake mot stolen min og stirrer intenst på den fordi svaret må jo ligge et sted der baken min nettopp var godt plassert.

Det er sånn det har vært for meg de gangene jeg den siste tiden har tenkt å skrive noe om hvordan det er å jobbe på Litteraturhuset i Bergen. I en bokhandel (jeg sverger, hjertet mitt synger litt hver gang jeg tenker de ordene). Allerede den første dagen forsvant min store frykt for kassa-apparatet (nå som jeg har oppmerksomheten din, hva er rett: kassEapparat, eller kassAapparat? Svar gjerne i kommentarfeltet).

Jeg har møtt Jostein Gaarder.
Var det en brå overgang?
Vel
Hverdagen min har blitt ekstremt brå og uforutsigbar nå som jeg jobber i bokhandelen (brå og uforutsigbar for en som lever og ånder for bøker og de som har skrevet dem og blir helt satt ut når en forfatter er i nærheten mens ingen rundt meg syntes dette er verdt å lage noe stort nummer ut av kan du fatte og begripe hnng)…….
…… Så da Gaarder plutselig dukket opp tidligere enn ventet (før et arrangement), begynte en liten, men bestemt, stemme i hodet mitt å sitere DENNE bloggposten jeg skrev om mitt første møte med ham.

Jeg kvinnet meg opp, og da det var naturlig for meg å snakke med ham, fosset ordene mine ut så jeg husker bare bryddstykker av hva jeg sa.

«Jeg ville bare si at jeg fikk det til. Året etter at vi møttes, så debuterte jeg med et lite romanutdrag i Signaler 09, og jeg ville bare si det til deg… selv om du ikke husker meg.» sa jeg (omtrent). Og Jostein snudde seg mot sin venn og sa,
«Hun klarte det! Hun ga ikke opp! Du må ikke gi opp, FORTSETT!» sa han til meg igjen og smilte.

Sånn var det litt da.

Det jeg har lært er at å jobbe i en bokhandel er noe helt annet enn å være en kunde. Å jobbe der gjør at du umiddelbart har lov til å snakke med alle, inkludert forfattere du (jeg/du/han/hun er jo trofast fan og har lest alle bøkene til vedkommende) egentlig har mest lyst til å sikle på fordi du er redd du kommer til å spontanbrenne bare du er 4 meter unna dem. Men som bokhandler så har du lov, det er ok, det er fint. Det er likevel min korte, men ganske så hyggelige samtale med statsråd Heikki Holmås som fortalte meg at jeg kan snakke med de jeg vil uten å gå helt shallaballadingdong.

Holmås skulle delta på arrangement (hallo), og jeg hadde fått beskjed at hvis jeg tilfeldigvis så en statsråd gående rundt i boksalongen, så skulle jeg bare sende ham opp i andre etasje. Jeg skal sende ham opp i andre etasje slik ingen andre har sendt ham opp i andre etasje, tenkte jeg da. Det fine var at faren min var kommet innom og ble derfor vitne til følgende samtale:

Jeg får øye på Heikki Holmås som nærmer seg døren, og venter til han er inne i lokalet før jeg utbryter lystig:
«Hallo, statsråd! Der var du. Noen av de du skal møte sitter inne i Colonialen, men hvis du har lyst, så er det bare å gå opp i andre etasje hvor dere skal være etterpå.»
«Tusen takk!» sier han, smiler bredt og forsvinner ut døren. Han sa noe annet før dette, men jeg husker ikke helt, det var så mye latter i hodet mitt.
«Har du møtt ham før?» spør pappa. Jeg rister på hodet.
«Nope. Ville bare være glad og smooth, slik at han fikk en bra start på dagen,» svarer jeg.
Pappa nikker fornøyd, men jeg kommer aldri til å glemme blikket hans som oste av det jeg mistenker er en slags respekt.

Men for å si det sånn: jeg har kysset Terry Pratchett på kinnet. Jeg tør si Hallo til en statsråd. Man jobber jo i bokhandel.

Yay? Nay? YAY!