Iik, eit steinras?

Jo mer jeg skriver på denne romanen, deste mer eksponeringsbehov får jeg. De dagene jeg ikke prøver å konstruere skriveboblen min igjen, vil jeg bare skrive «meg og min skriving» fb-statuser og twittermeldinger. Hvorfor? Fordi jeg vil ha oppmerksomhet og en heiagjeng. Jeg innrømmer det glatt fordi jeg er overbevist om at jeg ikke er alene om dette, men grunnen til at jeg skriver det nå, er fordi jeg har bannlyst meg selv fra å blogge om romanskrivingen. Uansett hva jeg skriver om «Fant du henne, Anton?» nå, så blir det bare klaging/melodrama og gjentagelser. La meg si det som det er: jeg prøver å få ferdig et førsteutkast til desember, og sende det til forlaget jeg er i dialog med.

Obs, har jeg ikke sagt det?

Som sagt, med vilje. For hvis jeg hadde pøst ut med alt jeg har hatt boblende inni meg siden august, ville ikke dette blitt så spennende, og jeg hadde blitt (eller kanskje jeg har blitt det allerede, i såfall les bloggposten ferdig og kom til samme konklusjon som meg at ja jeg/du har blitt en sånn en) en sånn skriveperson som jeg virkelig ikke liker.

I år har jeg prøvd å delta på NaNoWriMo igjen, og i 12 (tror jeg) herlige dager klarte jeg å skrive mellom 800 og 900 ord hver dag. Dette stoppet opp ganske plutselig for noen dager siden da jeg skrev en scene, og mens jeg trykket på mellomromstasten og komma, visste jeg at dette ikke var noe bra. Det var litt som å skrive sin egen gravstein, og hamre inn minst fem konsonanter på rad i etternavnet mitt.

(Det minner meg forøvig på at jeg har glemt hva en konsonant er for noe.)

«Det er kjempelett å ville bli forfatter, bare skriv på disse 56 sidene i 6 år og så….. hva? du trenger en fast jobb og penger hver måned? ØH…»

(Hurra, jeg vil bli forfatter og husker ikke 60 % av hva jeg lærte i Norsktimene på skolen(e). Awesomesauce. Ikke gi opp drømmene likevel, kjære leser. Bare fodi du har glemt mye av hva du lærte på skolen, så betyr ikke det at du bare skal legge deg på gulvteppet og bli der. Gjør som meg; ((<