Ingen ser det når jeg oppdager noe i meg selv, men jeg skulle ønske noen gjorde det likevel.
1. Står ved overgangsfeltet og venter på å gå over.
2. Grønn mann kommer, og jeg begynner å gå. Halvveis over går det opp for meg at ingen andre enn meg kan skrive om akkurat det jeg vil. Jeg bråstanser.
3. Gutt med sykkel kommer borti meg, jeg unnskylder med en eneste gang at sykkelen hans har gitt meg et blåmerke på baken.
4. Går litt haltende mot et eller annet der framme. Tenker fortsatt på at jeg nå sitter fint i det, siden hjernen min nå har bestemt seg for å hjelpe meg på den eneste måten den vet: ødelegge. Tråkker på hundebæsj.
5. Kjenner at jeg har høy puls og at hjertet banker fortere enn vanlig. Dette har skjedd flere ganger i løpet av det siste året. Mens jeg prøver å finne et sted hvor jeg kan fjerne hundelorten fra skoen, uten at noen stirrer på meg for å gjøre meg flau, begynner jeg mentalt å skrive et nytt kapittel på «Fant du henne, Anton?».
6. Ender opp med å skrape skoen mot et tre, og gå i en slags gressmoonwalk rundt treet etterpå. Har gitt opp håpet om å bevare min sosiale status. Tenker i samme sekund at jeg har ingen sosial status her i Bergen Sentrum.
7. Vel, siden jeg ikke har noen betydning her i Bergen, så betyr jo det også at jeg ikke betyr noe som helst. Sånn egentlig. Forbannet være alle mine tanker og jeg kan gå rundt dette treet så lenge og mye jeg bare vil jeg bryr meg ikke lenger bare stirr på meg du lettkledde playboy fffffffuuuuu. Bryr meg litt likevel.
8. Det betyr fortsatt at det er kun jeg som kan skrive de historiene jeg har i hodet, og ingen Terry Pratchett, Neil Gaiman eller Veronica Roth kan skrive dem for meg. Men de gjør en jævlig bra jobb.
9. Hvor er jeg nå?
10. Ah, nei, jeg trenger ikke hjelp til å se på krabbene i tanken, jeg trenger hjelp til å finne meg selv.
11. Står ved overgangfeltet og venter på å gå over.
12. Grønn mann kommer, og jeg begynner å gå. Halvveis over går det opp for meg at jeg kan når jeg vil, og visst pokker vil jeg. Jeg går videre til Litteraturhuset.
