Ord blir fattige

(Det var meningen at jeg skulle poste dette innlegget for et par dager siden, men jeg har hatt så utrolig store problemer med blogg.no i det siste! Er jeg den eneste? De to siste dagene har jeg så vidt kommet inn, og blitt "kastet" rett ut igjen. Bah, utrolig frustrerende!) "Never take a day for granted. If you are fighting with someone, fix it. If you havent told someone lately that you love them, tell them now. If you just yelled at someone, apologize. If you have a drudge toward someone, let it go. Live each day to the fullest. Our time here on Earth is short. Dont waste it." 12. April var dagen som satte alt i perspektiv. Været var grått og trist, og det hadde regnet hele dagen. Senere kom værvarslene om storm, og selvom det både lynet og tordnet, noe jeg hater mer enn alt på jord, så var det langt ifra det verste som skjedde den dagen. Jeg husker alt så klart, og jeg tror aldri jeg kommer til å glemme det heller. Rundt 5- halv 6 kom vertsmoren min inn på rommet mitt og fortalte meg at hun hadde dårlige nyheter. Jeg kunne se tårene fylle seg i øyekroken, og jeg forstod raskt at dette var noe alvorlig. Hun satte seg på sengekanten ved siden av meg, og jeg kjente jeg fikk en stor klump i magen. "Jeg er redd jeg ikke har gode nyheter å fortelle Warren (vertspappa) når han kommer hjem," startet hun med. Hun fortsettet å forklare at han hadde testet seg et par ganger tidligere i år da han hadde hudkreft, og at de da hadde funnet noe de var bekymret over. Den torsdagen ble han diagnostisert med uhelbredelig kreft. Det tok et par sekunder før både hjernen og kroppen min klarte å reagere, men etter kort tid gikk det opp for meg hva hun prøvde å forklare. Vi kastet oss i armene på hverandre og gråt. Hylgråt. Jeg gråt så mye at jeg skalv, og det hele føltes uvirkelig. Det var så urettferdig. En av de beste personene jeg vet om har fått kreft. Min Amerikanske pappa, som har behandlet meg som sin egen datter, og som har vært her for meg i åtte måneder, har fått kreft. Jeg fikk ståpels på armene ved ordet, og tanken på hva som skjer fremover. Det verker også i hele kroppen når jeg tenker på hvordan vertsfamilien min må ha det. Jeg har kjent Warren i åtte måneder, og jeg har grått som en foss - jeg klarer ikke engang å se for meg hvordan de føler det. Jeg trodde aldri at noen jeg står så nære skulle få kreft. Hvorfor er verden så urettferdig? Warren er en av de snilleste, mest omtenksomme, og opprikte jeg vet om. Jeg setter så stor pris på han, og jeg kommer aldri å slutte å se opp til den mannen. Han har som sagt vært min Amerikanske pappa de siste åtte månedene, og ord kan ikke beskrive hvor nært forhold vi egentlig har fått. Jeg er ikke helt sikker på hva den type kreft heter, og de vet heller ikke hvilket "stage" han er på. Han var og testet seg igår, og skal tilbake idag. Om 10-14 dager får de vite mer, og de har lovet meg å ringe så fort de vet noe og de skal holde meg oppdatert gjennom prosessen. Jeg skal jo tross alt reise herifra om 2 uker og et par dager! Krysser både armer og ben for at det går så bra som mulig, og at han "bare" er på stage 1. Da kan han ha opptil 7 år. På han selv virker det desverre som at han er langt lengre enn det. Men mirakeler skjer hver dag, og jeg kommer aldri til å slutte å tro på han. Det eneste vi kan gjøre er å tenke positive tanker, nyte tiden sammen, og håpe på det beste. Når jeg fikk beskjeden glemte jeg virkelig helt at jeg hadde hjemmelengsel og jeg glemte å være lykkelig fordi jeg kun har igjen litt over tjue dager. Jeg glemte å være sur, sinna, og skuffa over alt som har skjedd i det siste. Jeg glemte alt naget jeg bar, og ingenting føltes viktig lenger. Jeg vil bare være her for vertsfamilien min. Jeg vil holde rundt dem, fortelle dem at jeg er glad i dem, og at jeg setter pris på dem og alt de har gjort for meg. At jeg er lei meg for alt jeg har gjort galt, og beklage for de gangene jeg burde oppført meg bedre. Jeg vil at de skal vite at jeg alltid vil være her for dem, og at de har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Ingenting annet virker viktig akkurat nå.