Mine tanker og følelser uke 38+3 | Fødekvinne

Nå som terminen nærmer seg tenker jeg såklart mye på fødselen.
Ambivalente følelser river i meg - jeg både gruer meg til smertene og gleder meg til å føle urkvinnekraften ta over og bevise for meg selv hvor sterk jeg er, kjenne følelsen av den råe naturen jeg er bygget opp av.

Forrige fødsel sitter ennå godt i minnet og jeg vet ikke om jeg har bearbeidet den nok for det var en grusom opplevelse når det sto på som verst.
Nå går jeg gjennom daglige affirmasjoner og meditasjoner med musikk for å forberede meg psykisk, jeg blir også å prøve en annen fødestilling enn å ligge på rygg som jeg gjorde med mine 3 første. Likevel kjenner jeg musklene knyter seg i hele kroppen når jeg tenker på smertene og tårene triller automatisk.

De siste dagene har jeg grått av ingenting og vet hormonene styrer voldsomt nå på slutten, jeg føler meg så sårbar og så utrolig sterk på samme tid.

Akkurat som jeg veksler mellom å synes synd i meg selv og å glede meg over mirakelet som skal til å skje er jeg evig takknemlig som har en familie som bryr seg om meg like mye som jeg bryr meg om dem, en mann som støtter meg i tykt og tynt og som til enhver tid passer på at jeg har det bra og likevel klarer å si ifra når jeg tråkker over streken. Han får meg til å vokse og lære hver dag.
Vi er så heldige som bor i et likestilt land der fødekvinnen blir ivaretatt og behov legges til rette.

Snart er den lille i armene mine og et nytt kapittel i livet begynner. Fødselshistorien kommer på bloggen.

Takk for at du tok deg tid til å lese :D

Klem EV!