2013 del 2: himmelen har en plan for deg, ass

Jeg pakka sommerklærne mine i den rosa kofferten, og så dro vi til Thailand. Det var april og hjemme lå snøen fortsatt, store, grå hauger med snø der måkebilene hadde stua det vekk for vinteren, det siste som smelter hvert år. Vi tok fly sammen og landa i Bangkok seint kvelden etter at vi dro. Da hadde vi spilt kort i over åtte timer på en flyplass der de ikke serverte alkohol og sovet på skift ved kafébordet der vi drakk mangosmoothies og endeløse mengder kaffe for å holde oss våkne. Vi ble gode i Amerikaner og enda bedre kjent, enda vi har vokst opp sammen vi som dro. Bangkok lå opplyst og bekmørkt utenfor taxien som kjørte oss i vill fart til leilighetskomplekset der de andre venta. Det var kvelden før vi alle skulle dra hvert til vårt, jentene til Koh Samui og gutta skulle bli i Bangkok, men bo på et luksushotell. Vi hoppa ut av bilen og fikk koffertene våre og så kom de, en etter en, i mot oss, gamle venner, nye venner og en fyr fra LA som jeg møtte i 2012. Vi dro ut og festa, alle skulle opp tidlig dagen etter, men vi glemte det – eller vi brydde oss ikke. Hele kvelden kan oppsummeres som i en slags musikkvideo, hvis man setter på en Swedish House Mafia-låt og legger den til Bangkok på nattestid, prøver å se for seg lysa fra skiltene og bilene og bygningene, prøver å kjenne varmen som omringer deg, prøver å høre lyden av latter som såvidt når over høyttalerne og ser en slags slow-motion-rull av hvordan vi hoppa og løfta hverandre, hvordan flaskene ble åpna en etter en, hvordan en av årets beste fester foregikk – trodde jeg – der jeg sto på det fulle dansegulvet med en kald øl og mine beste venner rundt meg. Men det var bare starten.

Jeg sov ikke aleine den natta, og morgenen etter dro vi til Koh Samui, hvor jeg delte rom med en venninne hver natt, vi drakk drinker fra kokosnøtter og bada og dro ut og klubba med så mange folk vi ikke kjente, og vi spotta svenskene hver gang DJ-en satte på Swedish House Mafia, da hoppa de høyere enn alle andre, og vi hoppa med dem, lyse dreads og Chang på flaske, svette rygger i bar overkropp og å løpe uti vannet på veien hjem igjen, vi sov ingenting noen av oss, jeg aner ikke hvordan vi overlevde på to timers søvn i fire dager, jeg aner ikke hvordan kroppene våre takla det, men vi var aldri trøtte og aldri sinte, jeg var lykkeligere enn jeg noensinne hadde vært før, og alt vi gjorde var å danse, prate, spise, bade, danse, prate, spise, prate. Den Swedish House Mafia-låta som jeg aldri hadde likt før jeg dro ned dit, kom inn i blodet mitt en av dagene vi var ute og dansa, plutselig sto jeg der, som alle andre, og løfta hendene mot himmelen før jeg hoppa til refrenget og sang surt for full hals. Jeg var så glad, jeg var så sjukt glad, jeg var varm og trygg enda jeg var et sted jeg aldri hadde vært før og prata med folk jeg aldri ville se igjen, og gulvet gynga under oss og en del av meg, den delen jeg er best kjent med der hjemme, så på gulvet som gynga og hviska: Tenk om det knekker under oss, tenk om vi dør her, norske turister døde i utdrikningslag. Men jeg holdt hånda over hjertet mitt og så på jentene mine som dansa, på gutten med de blå øya som skålte med meg og så dansa jeg videre. Don´t you worry, don´t you worry, child.

Vi fløy tilbake og møtte de andre, og enda flere. Tre kopper kaffe og en kort flytur hadde slått lufta ut av meg og jeg sto nede i lobbyen og lente meg over kofferten min mens jeg drømte om senga på hotellrommet vi straks fikk nøkkelen til. Så ser vi en fyr i shorts, singlet og ryggsekk som sprader gjennom lobbyen og en av oss roper etternavnet hans og han snur seg og gliser mot oss. Der er dere! Gutta er ved bassenget. Og vi løper bort til heisen, ut til bassenget, og der ligger Furuset-gutta strødd på solsengene, og borte i hjørnet ser jeg gutten med de blå øya som jeg ikke tør å si hei til, selv om vi sa hadet kvelden før, og jeg hopper uti vannet før gutta kaster meg uti, og de åpner en øl til oss, og drømmen om senga er borte før jeg treffer vannet, lunka klorvann nå i stedet for varmt saltvann, men allikevel deilig, så deilig. Varmen i Thailand klistrer seg til kroppen, men jeg syntes aldri det var ubehagelig, enda jeg ikke liker å være for varm eller svett. Jeg blir stressa av å svette, jeg forbinder det med angst og redsel, når panna blir klam og halsen snører seg sammen. Men i Thailand var jeg aldri klam, jeg var bare varm og omringa av mine beste venner.

Det er bryllup om få dager, og vi drar ut, og fyren fra LA er der igjen, og vi prater sammen og sover sammen og jeg tenker at det er fint, at jeg er singel og fri, singel og allmektig, jeg kan gjøre hva jeg vil, og jeg er forelska, men ikke på den store og seriøse måten. Jeg er glad og forelska og det kiler i magen, men jeg skal ikke tilbake til hverdagen med ham, det finnes ikke hverdager hvor vi bor, vi er whiskyflasker og Cola, hotellromnøkler og tuk-tuker, å prate med vennene våre og overse hverandre på dagtid, og så å møte blikket til hverandre utpå kvelden, å si noe teit, bare for å egentlig si at det er plass på hotellrommet i natt også. Og gutten med de blå øya og det lyse håret spør meg en kveld vi spiser middag alle sammen om hvorfor jeg gjør det. Jeg trodde du var singel, sier han. Jeg er det, sier jeg. Men du henger jo med han fyren der hele tida, sier han og peker. Ja, han er på en måte fyren min, sier jeg. Når jeg er på ferie. Hva med deg? spør jeg seinere på kvelden, over enda en kald Chang. Hva med meg? Ja, har du en feriekjæreste? Nei, jeg driver ikke med sånt, sier han. Ikke jeg heller, egentlig, sier jeg. Så snakker vi om å være single og allmektige, om å være redd for å skuffe folk og å være redd for å miste seg selv, om å være forelska og å være hjerteknust, og så danser vi, og fyren fra LA dukker aldri opp den kvelden, jeg ringer ham og sier hvor vi er og han sier at han vet hvor det er, at han kommer, men han kommer aldri, og jeg prøver å ikke være skuffa, det er derfor jeg ikke gjør sånt, fordi man alltid blir skuffa, tenker jeg og så prater jeg med gjengen min, vi ler og jeg svelger skuffelsen, som legger seg som en klump i halsen enda jeg gjør alt jeg kan for å ikke ta meg nær av det, han er ikke ferien min, disse folka her er ferien min, jeg er her nå, med mine beste venner, han er bare en fyr, en fyr som gjør meg dustete og forelska når han er der.

(her var det et avsnitt jeg ikke turte å la stå. fill in the blanks! bruk fantasien deres!)

Vi drikker vin nede foran hotellet hver natt når utestedene stenger. Vi sitter der, noen ganger er vi mange, noen ganger er det bare oss to. Han røyker og jeg deler en øl med ham, for jeg liker ikke vin. Jeg har aldri sittet der med han fra LA, han går og legger seg tidlig. Han med de blå øya legger seg aldri. Jeg liker dem begge to, og begge to finnes ikke egentlig på ordentlig. Når jeg kommer hjem om to uker, så vil jeg igjen være vanlig og sove aleine, og de vil bo i hvert sitt land og jeg vil være en historie de forteller, eller kanskje ikke engang verdt en historie. Men akkurat nå er jeg jenta. Jenta som sitter oppe med han med de blå øya og prater, jenta som drar ham med opp til bassenget og bader midt på natta, jenta som får ham til å le. Jeg er jenta som snur seg når fyren fra LA plystrer, jenta som venta på ham da han aldri kom og jenta som ikke ser ham igjen før bryllupet, der han lener seg ned og sier at hun er fin i brudepikekjolen. Han har aldri sagt at jeg er fin før. Han sier det hele tida de siste dagene før vi drar hjem.

Nina og Jared gifter seg og det er fyrverkerier på himmelen og på dansegulvet og i hjertene våre. Gutten med de blå øya drar hjem dagen etter brylliupet, og vi andre blir i en uke til. Resten av turen er det fyren fra LA og meg. Han holder meg i hånda og prater med meg. Jeg blir med ham ned på brygga ved det ene utestedet for å røyke, det vil si, jeg sitter og dingler med beina, han røyker og ler av meg. Han skal fortsatt ikke finnes når vi drar hjem, tre dager igjen, to dager igjen, en dag igjen, men han finnes nå, og i stedet for å trekke til meg hånda når han tar etter den og late som at han ikke finnes på dagtid for å være redd for at han ikke vil at jeg skal finnes på dagtid, så lar jeg ham ta hånda mi. Noen timer før de drar står vi ute i bakgården på hotellet der vi bor, og jeg hopper fram og tilbake fordi jeg er nervøs. Why are you all jumpy, sier han og ler mens han røyker. Fordi jeg er ung, svarer jeg, og han ler den hese whiskylatteren sin igjen. Det er du, sier han. Jeg hopper bort til ham og stopper, og så sier jeg at jeg håper han er omringa av damer i LA, men at jeg kommer til å savne ham. Come see me soon, sier han og jeg veit at det ikke kommer til å skje. Men jeg nikker.

Når vi lander igjen i Oslo er det sju grader, men snøen er borte. Det er snart mai og jeg har gått en hel måned uten angstanfall. Jeg har gjort tusen ting jeg egentlig ikke tør, jeg har snorkla og nattbada og nakenbada og vært på nachspiel og gått inn for et kyss for første gang og holdt noen i hånda igjen for første gang på mange år og sagt det jeg mener og lukka øya og håpa på det beste og funnet ut at det beste er der, det ligger bare såvidt utenfor komfortsonen, et museskritt til sida eller et par cm ned i fritt fall, der er det. Jeg har funnet ut at jeg har verdens beste venner, som om jeg ikke visste det godt nok fra før av.

Dette var april, og det var reisen i mitt liv – hittil. Hvem skulle tro at det beste som skjedde i hele 2013 allikevel kom i mai, for dette var faen meg et eventyr.