Death
La henne få dø, da. La henne få legge ut på sin siste reise, her hjemme, med sine nære og kjære rundt seg, det var her hun fikk sitt liv, la henne få gi det fra seg igjen her óg.
Det er én side av politikken jeg ikke forstår. Kanskje det er fordi jeg er uvitende, for jeg har ærlig talt ikke lagt et øyeblikk i å lese meg opp, ikke på dette på feltet, så tankene mine har bare fått blomstre av seg selv ut fra andre menneskers historier, og det jeg leser om i mediene, men uvitende og grønn – jeg har fortsatt et hjerte som slår, og tankene spinner, så jeg tar sjansen og tømmer hodeskallen min allikevel. Tilgi meg på forhånd, for min mangel på innsikt og kunnskap. Hjertet på tastaturet.
Hvor var jeg, jo – det er én side av politikken jeg ikke forstår. Og det er den siden hvor politikerne skal regulere og kontrollere lover og regler som kun omhandler enkeltindivider. Ting som bare går utover deg selv dersom du lar vær å gjøre som loven sier. Jeg forstår redningsvest. At man skal ha på seg det når man ferdes på sjøen, for om du faller over bord så settes det i gang store krefter for å redde deg opp igjen, helikoptere og redningsmenn, og de som vier livene sine for at du ikke skal miste ditt ved et uhell. Uhell er én ting, men aktiv dødshjelp – det forstår jeg ikke, og jeg har prøvd, men jeg forstår ikke, hvorfor i all verden skal den norske stat bestemme over hvordan vi forlater – eller rettere sagt IKKE forlater – jorda? Å be om hjelp til å dø går ikke utover noen andre enn den personen som ønsker å sette sitt eget punktum, på en verdig måte, i sitt eget land. Ja, det er hjerteskjærende for de nære og kjære, men om vedkommende har det så vondt at h*n ikke ønsker å være her mer, hvorfor nekte h*n? Hvorfor tvinge h*n ut av hjemlandet sitt for å trekke sin siste pust? For hvilke alternativer har vi – å ligge her hjemme og lide og vri seg i smerter og elendighet til the bitter end?
Jeg kan ikke forsøke engang, å sette meg inn i situasjonen til de som selv ønsker å benytte seg av aktiv dødshjelp, men jeg forestiller meg at jeg hadde vært frustrert selv. Som om kampen mot alvorlig sykdom ikke er tøff nok, som om det ikke er brutalt nok å fatte en beslutning om at nok er nok, nå vil jeg dø, og så må du gjennom én ekstra kamp for å få lov til det óg. Mitt eget land nekter meg å dø, enda jeg er så syk at jeg allerede står i grava, jeg venter bare på tillatelse til å få legge meg ned, og den tillatelsen må jeg til utlandet for å få.
Hvorfor?
Jeg syns det gjør vondt å se mennesker som har nådd et stadie her i livet hvor de mener den eneste veien er ut av det. Ut av livet. De ønsker å dø. Syke mennesker som ikke orker mer smerte, mer lidelse, mer sorg og fortvilelse, og frustrasjonen deres smitter nesten over på meg, enda jeg ikke kjenner dem, når jeg ser dem, leser om dem, hører om dem, frustrasjonen over å måtte ende livet sitt i et totalt fremmed land, over å måtte skyve sin egen død fremfor seg, fordi en ikke kan få dø lovlig med hjelp her hjemme, du må ut, den siste reisen blir dobbelt så lang, for du må mellomlande i Sveits. Kanskje ikke dine nære og kjære har råd til å bli med deg dit engang, kanskje må du dra alene. Jeg forstår ikke politikken. Jeg forstår virkelig ikke politikken. Hjertet mitt som banker for frihet, banker nesten i stykker ribbeina for friheten til å bestemme over eget liv – og sin egen død óg. Døden er en del av livet, staten kan gjerne fortelle meg at jeg skal ha redningsvest på, men hvilken rett har de til å fortelle meg at jeg ikke kan dø, når jeg selv er så syk og lider så stort at dét er mitt høyeste – mitt eneste ønske?
Hva mener dere?
For ordens skyld: jeg skriver i “jeg-form”, men det er bare en måte å poengtere på, jeg er ikke syk (bank i bordet).
For ordens skyld II: døden er fullstendig, og eier ingen skillevegger, men jeg skal prøve å skille litt på det som skjer før døden allikevel: de jeg har i tankene når jeg skriver er konkret de som søker seg til utlandet for å få aktiv dødshjelp. Jeg vet det psykiske er en del av debatten her hjemme, at det kan være skummelt å åpne for aktiv dødshjelp fordi psykisk syke kan velge døden når de kanskje er på et veldig mørk sted, som de kan komme seg opp fra igjen ved hjelp av behandling over tid, men som de da aldri finner ut av, for de velger døden før de rekker å komme dit. Det er ikke hos dem tankene mine spinner ut fra i teksten over, det er ut fra de jeg har lest om som lever i et fysisk smertehelvete og som faktisk har søkt seg ut for å få avsluttet det hele, eller som fremdeles er her hjemme og kjemper om lov til å få dø.
For English version: copy paste into Google Translate
