2012

For ett år siden oppsummerte jeg 2011. Alle de store begivenhetene, hendelsene og endringene. Det var mye som endra seg i 2011. Og så skreiv jeg noen ord om 2012. Jeg skreiv at det beste ville være å få noe ut av det. Få til noe, prestere, oppleve, erfare, elsker og hate om hverandre. Jeg skreiv at i 2012 ville jeg leve. De siste timene av 2012 er i ferd med å renne ut og jeg gjør det jeg alltid har gjort; ser tilbake. Men i år klarer jeg ikke. Jeg er trøtt og henda mine klarer ikke å skrive de orda som ville være nødvendige for å fortelle om de dagene jeg vandra rundt som vikar på Nordlandet ungdomsskole og kjente på det som ligger i skolegården, i korridorene og på lærerværelset. Jeg finner ikke orda for våren som var en fornya tenåringsforelskelse i Bruce Springsteen og konstant angst for litteraturvitenskapelige grunnlagsproblemer. Sommeren min husker jeg ikke, eller var det omvendt, det sa jeg jo, og en eller annen plass skreiv jeg at kofferten min var tom da jeg kom tilbake til Oslo. Og høsten min. Oslohøsten min og jeg har liggi aleine i senga og Neil Young har vokst seg stor, større og nesten størst.. Jeg har vandra gatene i Oslo og blitt blaut i regnet. Jeg har tatt trikken opp til Blindern og gått ned igjen og der i mellom ligger en hel haug med pedagogikk, eldre historie og en bunke dikt.

Det er alt jeg kan si nå, men om noen hadde spurt meg om åssen 2012 behandla meg i mars ville jeg sagt at Wrecking Ball er kick-ass til tross for klassikerne hans og at jeg var 3 444 kr nærmere den hvalen som nå sitter i blekk på arma mi. Hadde noen spurt meg i juli ville jeg sjøl spurt dem om det fantes noe bytterett på denne sommeren til tross for at jeg satt bak kassa på Rema og jeg fikk se Springsteen to ganger. Og hadde noen spurt meg i november ville jeg svart at jeg fremdeles levde i september, da vi drakk øl på ei tvilsom bule bygd for to pluss en bartender og jeg alltid hadde Jäger i kjøleskapet og når jeg tenkte på det der så var det som om jeg for et lite øyeblikk glemte at snøen hadde falt i Bjerregaards gate og at eksamen i eldre verdenshistorie nærma seg med stormskritt. Nå er september langt unna og eksamene er det for seint å gjøre noe med. Allikevel veit jeg at 2012 har vært et fantastisk år.

Jeg skal ikke tenke så innmari mye på det som har vært. Jeg har lært at det ikke er noe poeng i å leve i fortida og sjøl om det som ligger bak meg har vært med på å forma meg, så vil jeg ikke oppdage det før den dagen det står innmari klart for meg. Da kan jeg innse betydninga av de valgene jeg har tatt. Betydninga av de orda jeg sa, de orda jeg skreiv. Det folk har sagt til meg og det jeg har svart tilbake. Betydninga av å gå aleine i Oslos gater og av å betrakte i hjel himmelen her i Kristiansund. Betydninga av de folka jeg velger å ha rundt meg og de jeg velger å la gå. Før det vil jeg fortsette med det jeg lovde meg sjøl da 2012 tok til å begynne - jeg vil få noe ut av det. Jeg vil skape noe, kanskje noe stort, jeg vil oppleve så jævla mye mer, jeg skal erfare på både godt og vondt, jeg vil elske, jeg elsker allerede, ikke sant, men i flere former av det ene ordet, og jeg skal hate. Det er å ha hjertet utenpå skjorta og i det nye året skal hjertet mitt pulsere og banke så jævlig hardt at jeg ikke er i tvil om at dette er den eneste sjansen jeg får. Den eneste sjansen vi får. Husk det. 2013 er ei bok med 365 blanke sider. Hva du og jeg fyller de sidene med er opp til oss sjøl. Men om ett år skal jeg igjen gjøre det jeg alltid gjør - jeg skal se bakover og tenke fyfaen, så kick-ass, før jeg fortsetter videre fremover.

Godt nyttår.