Jeg må avslutte det her. Selv så lenge etter at jeg i praksis sluttet. Om enn bare for å si, dette er slutten for denne bloggen. Dette er slutten for “Meter´n”. Jeg kommer for alltid til ...
Jeg er like forelsket som da jeg pakket sakene mine og dro. Like forelsket som da vi satt på brygga, spiste is og lo i fjor, som da vi hadde eksamen, som da vi sto på ski i vinter. Like forbannet fo...
Jeg savner brunost. Brunost og skikkelig knekkebrød. Wäsa med havre, og ordentlig fullkornbrød. Bortsett fra det er det så mye som er bra. Det er mye å smile for, mye å glede seg over mens man kan. D...
Jeg har hatt skrivesperre. Det er det de kaller det så fint. Jeg kan like gjerne si at det har vært en fornektelse, jeg har fornektet hele bloggens eksistens. Kanskje også min egen eksistens. Hver da...
Man sier det er en tid for alt. Man sier det er en tid for det som er godt og for det som er vondt, for det som er krevende og det som er enkelt. Enkelte ting følger deg hele livet, andre svinner hen...
Jeg sa at fjoråret skulle handle om å ta igjen latter, om å le og smile og å ta livet for det det var – med de oppturene og nedturene som hører med. Det har jeg gjort. Det er jeg fornøyd med. ...
Det ble jul i år også. Selv om jeg knapt rakk å merke det. Det kom med snø i store mengder, med pakker under treet og med tilgivelse. Med en fin hyggelig kjole som jeg liker å gå i, med mennesker som...
Det føltes fint å sette seg i den nesten folketomme togvogna etter jobb i dag. Det føltes fint å være utslitt, og se på mørket og snøen utenfor. Noen hadde lagt igjen en dagsfersk avis, og jeg kjenne...
Når jeg var yngre, mens vi kjørte opp på fjellet, pleide jeg så titte på de mange husene langs veien og lage mine egne historier om menneskene som bodde der. De var så mange av de, de litt ensomme og...
Jeg er fortsatt her. Og jeg har lyst til å skrive igjen. Om det kjedelige livet mitt, om 60 arbeidstimer i uka og trening. Om mennesker som bor i hus langs veier. Om snøen som daler, og regnet som sp...
Alt er så annerledes. Det er så mye å skrive, likevel så lite å skrive. Alt som var er forandret, men det ligger likevel der i dybden, det er bare visket vekk på overflaten. Jeg løsriver meg også. Pl...
Noen ganger gjør det så vondt at man har lyst til å legge seg ned å slutte å eksistere. For et sekund, for noen minutter eller helst bare for en stund. Men det er naturlig og de kaller det sorg. O...
Jeg er vokst opp med bjeffing og tassende poter. Med bedende øyne, med turer i skogen, med trofaste firbente. Vår første hund kom før jeg ble født. Jeg var 5 og et halvt år, og sånt var viktig på den...
I dag har jeg ikke lyst til å gjøre noen ting. I dag har jeg bare lyst til å være. Så jeg har gått rundt, opp, ned og opp igjen og bare følt litt på hvordan det er å være meg. Prøvd å venne meg til a...
Når man ikke har mer å gi, er det greit å gi opp da?
De var så glade og forventningsfulle, smilte så lykkelig de små barna som skulle begynne på skolen i dag. De starter et helt nytt kapittel i sitt liv, har så mange muligheter og lite vet de om hva so...
De kom, de satte spor og de dro. Ja, noen mennesker gjør faktisk det. De setter dype merkbare sport, som ikke forsvinner med det første. De brenner seg inn i huden, i sinnet, i hverdagen. Noen på god...
weheartit.com – fordi det sies at bilder sier mer enn tusen ord, og dette består jo nettopp av begge deler, så det må tilsvare minst to tusen spør du meg. Minst. Hvis du spør meg da.
Himmelen har åpnet seg noe helt hinsides, og det regner i strie strømmer, i store mengder. Jeg hører regn når jeg våkner om morgenen og når jeg legger meg om kvelden. Det er mystisk, det er trolsk og...
Han åpner den første boksen i bilen, på vei hjem fra butikken, rundt lunchtider. Det er så deilig med en kald en etter fjelltur liksom, og jeg vet med ett hvordan denne kvelden kommer til å bli. Fra ...
Jeg har prøvd altså, å skrive, jeg har det. Ett avsnitt, to – slett, lagre utkast. Opptil flere ganger faktisk. Det er som om hjernecellene mine har visnet som en bukett blomster uten vann. De...
Jeg er en skuespiller av dimensjoner, om man kan si det sånn. Jeg bærer en maske som skjuler for omverdenen det kaoset som finnes i mitt indre. Folk har alltid sett spørrende på meg, at jeg har probl...
Jeg trodde jeg skulle føle meg fri. Jeg trodde jeg skulle smile fra øre til øre over min nyvunnede frihet og løpe lykkelig gjennom parken. Barbent. Det er nå livet begynner, sa vi. Jeg føler jeg ikke...
I følge læreboken min i sosiologi kan en familie defineres som en “sosial gruppe som er knyttet sammen ved slektskap eller ekteskap, der de voksne medlemmene tar ansvaret for oppfostringen av e...
Jeg skal ned for å hente muntlig trekket mitt og pensumliste på skolen. Så, frem til tirsdag skal jeg være flinke Meter’n. Jeg blir ikke å se verken på bloggen, twitter eller andres blogger. Så...
Jeg er litt forelsket om dagen. Ikke bare i han fine som jeg aldri kommer til å fortelle hva jeg føler; fordi: 1) jeg er redd for å ødelegge et godt vennskap, og 2) snart reiser han i mitæret omtrent...
Mye har endret seg gjennom året som har gått. For meg, for alle rundt meg – de ansiktene som har vært hverdagen min gjennom de de siste tre årene. I dag var vi samlet til den siste offisielle s...
Uendelige varme maidager. Lange, klamme sommernetter med menneskene som snart forsvinner. Det har slått meg at livet er fult av prøving og feiling, stotring og stamming. Det du kanskje ønsker deg mes...
Tagged: hverdagsfilosofi
Så flinke skal vi være. Så inderlig flinke. Uten å være flinke likevel. For når vi oppnår noe skal det være uten å prøve, det skal komme av seg selv, som om det var medfødte evner, som om vi var født...
Et enää seuraa blogia . Kumoa?
Suomi
English
Svenska