Smellen

Fredag 8. juni 2012 kom smellen. Hvilken smell? spør du kanskje. Taco-smellen, naturligvis. Jeg trodde ikke en slik smell eksisterte, jeg har jo aldri hørt om noen som absolutt ikke vil ha taco. Alle elsker jo taco. Men i et øyeblikk var jeg faktisk helt sikker på at jeg skulle dø av nettopp taco. Jeg hadde rett og slett spist meg så mett på taco at jeg måtte hvile i flere timer, og jeg greide ikke engang å komme en time for tidlig til festen jeg var invitert i – så mett var jeg. Jeg rakk bare komme et kvarter før den begynte, og det er for min del helt uakseptabelt. Tenk om jeg hadde endt opp med å måtte stå på fest? Heldigvis var det bare tre stykker på festen, så alle fikk sitte. Uansett. Siden 8. juni 2012 har jeg altså ikke spist taco. Likevel spør alle om det samme når jeg er på besøk: - TACO? - TACO EN DAG? - TACO I DAG? - TACO TACO TACO? I morgen tenker jeg uansett å gi etter for gruppepresset og lage taco, da min kjære venn Halvor kommer på besøk til Molde for et kortere opphold. Før vi skal kjøre bil til Hove. Uansett. På søndag kom endelig mamma hjem fra Tyrkia, og det passet veldig bra siden det var søndag. Hun trodde at jeg ønsket å bidra i hagen på denne søndagen, men det ønsket jeg naturligvis ikke. Jeg kommer aldri til å bidra i hagen, mamma. Likevel fikk jeg tre gaver av henne fra Tyrkia, som jeg likte svært god. Først en måke i plast som kan henges i taket og flakse rundt i sirkel (kan vise dere senere) – og så det beste jeg vet: nemlig glowsticks. Og når jeg rører FORT på den ser det slik ut: Tenk så populær jeg kommer til å bli på Hove. Spesielt når jeg har tre stykker av samme slag en hel pakke batterier. Jeg har mest sannsynlig den beste mammaen i verden. Her er ser jeg på MasterChef Australia. Men så ble det mandag, og da ble jeg nødt til å reise til Oslo. Det var nesten litt rart å være tilbake, selv om det bare er en måned siden jeg bodde der. Jeg hadde til og med nesten glemt hvordan man sniker på trikken. Men jeg greide å snike på trikken og hente den nest siste versjonen av manuset mitt. Samt det å komme meg opp til Hendrix Hair for å få nytt hår. Det ble fint. Sant? Etter omtrent 29 timer tok jeg flyet tilbake til Molde, hvor jeg ble sittende bak en mann som snakket så mye TIL sin fremmede sidemann at jeg var i ferd med å spørre flypersonalet om jeg fikk forlate flyet i fart. For da responsen omsider uteble fra sidemannen, presset han heller bare setet bakover og stirret desperat mot Sudokuen jeg satt og løste, før han etter noen minutter ropte at det skulle være et syvtall i midten. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere, jeg ville jo bare skrike til ham at han for i Helvete kunne finne sin egen Sudoku, og at jeg for både hele samfunnet og Guds skyld håpet at han før eller siden kom til å snakke seg ihjel eller bli stum. Ånei nå sovnet jeg. Men jeg synes ikke fremmede mennesker skal snakke til hverandre uten grunn, så jeg ønsker at dere tenker dere om en ekstra gang før dere prøver å være hyggelige. For det er strengt tatt ikke særlig hyggelig.