Hva er min uro?

I går mottok jeg bladet “Kvinnekraft”, som IKS utgir 4 ganger i året. Temaet var “Uro”. Man kan sende inn tekster og bilder til hver utgave. Til tross for at jeg har vært medlem siden 2000, så har jeg aldri sendt inn noe der. Jeg tenker tanken, men så blir det glemt. Likevel blir jeg jo sittende å tenke på hvordan de ulike temaene som har blitt tatt opp oppleves for meg. Jeg har skrevet veldig mye om uro i bloggen tidligere, for den har jeg kjent mye på i løpet av årene som syk. Inder uro. Jeg har ikke alltid helt klart å definere hva den uroen egentlig er, men den er en samlebetegnelse for mange følelser. Jeg har kort fortalt den, eller betegnet den som en rastløshet, men det er jo også grunner til hvorfor rastløshet oppstår, hva som ligger bak. Når uroen kommer, så følelse det som tusen maur har tatt bolig i meg, det kribler og kryper overalt, i hele meg. Det er ubehagelig å sitte stille, jeg føler at jeg må gjøre noe, for å få den til å gå bort, eller at den skal dempes. Jeg har prøvd å bruke ulike metoder for å dempe denne uroen, gå turer, trene, holde meg opptatt med noe som kan fjerne tanker og følelser, men som oftes har jeg brukt maten. Den tar som regel bort den aller verste uroen jeg kjenner på. For noen år siden fikk jeg også medisiner når det stod på som verst. Til bruk ved behov. Etter en periode fikk jeg ikke lengre gå på dem. Bestemt av behandler og lege. En uro kommer ikke uten at noe ligger bak. Noe utløser det alltid, selv om det kan være vanskelig å få tak i hva. Nå har jeg lært mye ved å gå i behandling, nå klarer jeg å se hva som kan utløse denne uroen for meg. Det kan være ulike årsaker. Ensomhet, tristhet, depresjon, nederlag, følelse av å ikke mestre, savn, utmattelse, oppgitthet, sinne, frykt, oppspilthet. Kjært barn har mange navn. Når jeg kjenner på noen av disse følelsene, så kommer uroen. Og når uroen kommer, så ønsker jeg å få dem bort, eller få dekket behovene, fylle denne uroen med noe annet, noe positivt. Alle følelser får jeg ikke dekket behovene for. Jeg kan ikke fylle ensomheten når jeg ikke har noen jeg kan være sammen med. Jeg klarer ikke alltid få ut sinne og oppgitthet, når jeg ikke har noen å prate med. Jeg får ikke dekket savnet, når den, eller det jeg savner ikke er innenfor rekkevidde. Men det hjelper litt å skrive. Det hjelper litt å trene. Men det som fungerer best, er å misbruke maten. Når jeg kan spise opp følelsene, for så å kaste dem opp igjen. Da kan jeg se dem forsvinne ned i do, og bli spylt langt vekk. Ulempen er bare den at uroen kan komme tilbake i dobbel styrke etterpå, da kommer alt veltende over på meg på nytt, fordi behovene har jo ikke blitt dekt, bare spist og spydd bort, for en stakket stund. Uroen er minimalt til stede når jeg har det bra. Jeg kan kjenne snev av den, men som regel er den ikke der. Da blir behovene dekket. Når jeg er sammen med andre, når jeg kan prate, når jeg får en klem og gode ord. Når jeg føler på en tilhørighet. Når jeg kjenner på gleden ved livet. Når jeg mestrer. Når jeg ikke mestrer, så føler jeg meg mislykket, og alt jeg faktisk har lyktes med, forsvinner som dugg for solen. Når jeg ser hvor bra andre rundt meg har det, så føler jeg meg mislykket, når jeg ser hva andre rundt meg har oppnådd, så føler jeg meg mislykket. Når jeg ikke får til maten, så føler jeg meg mislykket, fordi jeg burde ha klart meg bedre. Når jeg ikke klarer å få ut sinnet, så bygger det seg bare opp. Kanskje kan jeg trene bort mye av det, men som regel spiser jeg det bort. Dekker behovene destruktivt. Er jeg oppspilt, så kan jeg også da spise og spy det bort, fordi jeg ikke har noen å dele gleden jeg føler. Sånn fysisk dele det med noen. Når jeg ikke kan dele det jeg mestrer med noen, så kjenner jeg på savnet av å være med noen, noen som kan anerkjenne det jeg har klart, sammen med meg. Nå er det jo sånn at jeg ikke skal være nødt til å få alle behovene dekket gjennom andre, at jeg skal sammenligne meg med andre, eller være avhengig av andre, men alle trenger vi også å få dekket noen av behovene via andre. Tilhørighet. Uroen ved å kun ha meg selv til selskap så ofte, kun ha meg selv å forholde meg til, ikke ha noen å finne på noe med, det er egentlig den aller største årsaken til min uro. Samtidig så var også uroen til stede da jeg var sammen med andre, jeg trodde hele tiden at gresset måtte være grønnere andre steder. At uroen kanskje kunne finnes om jeg flyttet til et annet sted, ved å finne en ny jobb, ved å treffe andre mennesker. Jeg har alltid kjent dette jaget i meg, savnet etter å falle til ro, føle trygghet, og ha stabilitet rundt meg. Men da hadde jeg heller ikke jobbet nok med meg selv, på de syke områdene, sykdommen jaget meg videre framover. Spise mer, spy mer, trene mer, for jeg klarte jo ikke alltid å si ifra hva jeg trengte, fordi jeg ikke visste hva jeg trengte. Nå vet jeg litt mer, nå kan jeg hvertfall gjenkjenne hvilke følelser som utløser uroen for meg, selv om jeg ikke nødvendigvis får dekket behovene. Jeg må bare ikke gi opp håpet om at jeg en dag kan falle helt til ro og få dekt alle behov.