Sånn egentlig. Og ikke.

”Njaaa”. Jeg hadde slått meg selv i hodet, hadde det ikke vært for at jeg var blant folk. Njaaa rallet frem og tilbake i hjernebarken.Herregud, Ingrid - "njaaa"...? Jeg kunne jo ha svart ”ja” eller ”nei”, men i stedet sa jeg altså det ”njaaa” da jeg ble spurt om Flinke Piker, bloggen min, og Flink Pike, boka mi, har vært et feministisk prosjekt.Han lente seg tilbake i kaféstolen, slik mannlige journalister i 30-åra gjør når de tror at de har klart å sette et intervjuobjekt ut av spill; fornøyd, utfordrende, forutsigbar.”Så dette var ikke et feministisk prosjekt?”. Han rettet på firkantbrillene sine og laget trutmunn. Han har så jævlig lyst til å være fornøyd og utfordrende, og dessverre er han akkurat dét. Jeg har også lyst til å være sånn, men jeg får det faen meg aldri til.Jeg trakk pusten. Ville si noe smart. Si at "så fort du stapper ’jente’ og ’sex’ inn i samme setning, går folk ut i fra at det handler om feminisme”.Bevares – jeg burde jo ha visst at spørsmålet ville komme, jeg visste godt at det ville komme, men jeg hadde ikke forberedt et svar. Det var ulikt meg, for jeg har gått rundt i ett år og tenkt på hva jeg skulle svare på spørsmålet.Jeg smilte til journalisten for å vise at jeg snart skulle si noe. Noe reflektert, gjennomtenkt, smart. Men jeg sa at jeg ikke er en feminist, herregud, hvem gidder å være det i 2012?”Eller. Jo. Jeg er jo det, sånn egentlig. Og ikke”.Nå var det han som trakk pusten, men det ble helt stille.I hodet mitt har feminist en dårlig klang, for jeg forbinder det med ei gruppe kvinner som har latterliggjort seg selv ved hjelp av kroppshår og hyttende never som setter fyr på pornoblader. Jeg heier på jenter, selvsagt gjør jeg det, men ikke mer enn jeg heier på gutta. Det er en selvfølge at jeg kan prate like høyt (om ikke høyere…) enn kameratene mine. Selvsagt kan jeg like mye som dem. Men jeg kan ikke koke egg. Jeg aner ikke hvor de selger støvsugerposer.Både bloggen og boka ble laget fordi jeg ville skape en kontrast til de blonde jentene som er øverst på Blogglisten.no. Men det er jo feministisk å motsette seg de radmagre idealene som lever i digitale dukkehjem, men meningen var aldri å ta kverken på dem eller å lure så fryktelig mange. Jeg ville lage en motpol, og jeg ante ikke at det skulle bli så stort.Jeg vet at rosabloggerne har en funksjon, hvis man ser på dem som fiksjon. Det er herlig å drømme seg bort fra virkeligheten, og jeg gjør det hver eneste dag, jeg scroller nedover og beundre den pene kjolen til hun pene jenta som har så utrolig pene sko. Men jeg har jo lært at damene i blader og på TV ikke representerer folk flest – og det er greit – så lenge jeg tar glansbildene med ei klype salt. Det som ikke er greit, er at unge jenter tror på sukkerspinnet som renner ut av ræva til rosabloggerne.Jeg skulle heller ønske at jenter henger seg opp i hva slags dorulltype Fotballfrue bruker – for det har skjedd – enn at jenter daglig spør henne om hvor mye hun veier. Jeg vil at jenter skal se opp til henne fordi hun har utrettet noe, for det har hun. Hun durer på som en Duracell-kanin. Hun kan skrive, og hun bruker ikke smileys i hytt og pine. Dama er steintøff, men hun får tusenvis av kommentarer om hvor stygg og patetisk hun er. Likevel gir hun en god faen og kjører på. Det er beundringsverdig. Det er tøft. Men det ender det opp med det samme: Leserne vil vite om hun veier mer enn 50 kilo. Og Linnéa Myhre, som er så herlig ærlig om spiseforstyrrelser og depresjoner, blir kåret til landets mest sexy.Bloggerne skriver det ofte: ”dette er min blogg. Jeg skriver om hva jeg vil”. Betyr det at de kan, eller ønsker å, fraskrive seg ansvaret? For de har et enormt ansvar med så mange lesere som suger alt til seg som pubertale svamper. Men er det bloggernes feil at småjenter drømmer om å bli som dem?Jeg ville lage en blogg og en bok om å ikke være like flink, tynn, pen og korrekt hele tiden. Om å feile, men å kunne le av det etterpå. Om å spise en shawarma og ikke angre ett sekund etterpå. Om å stikke den berømte fingeren ned i jorda og være bevisst på egne valg.”Er du ikke redd for at du skapte sexpress?”. Journalisten spør. Nå har jeg lyst til å han i hodet. For prosjektet mitt handler ikke om sex – det handler om følelser, usikkerhet, prestasjonsangst og kontroll. Om vennskap, og viktigheten med vennskap. Om å ikke ta seg selv så høytidelig. Om å ha full styring over sitt eget liv, eller å i det minste prøve. Jeg prøver. Temaet ble sex - et enkelt budskap - fordi det er noe som angår oss alle, enten vi liker det eller ei. Å snakke om sex er ikke det samme som å skape sexpress.Jeg er takknemlig for at feminisme ligger i ryggraden til de fleste jenter i 2012, takket være kamper som ble kjempet lenge før jeg ble født.Jeg kimser ikke av 70-tallshippier som nektet å barbere tissen sin for å være fri, men samtidig nekter jeg å gå rundt med en ulldott i trusa bare for å protestere. Kjønnshår lukter. Kjønnshår lugger når du setter inn en tampong. Jeg barberer meg fordi jeg velger det selv og fordi jeg aldri blir komfortabel med at jeg har hår rundt rumpehullet. Vi jenter skal – i likhet med gutta – stole på at vi er mer enn bra nok, selv om vi liker sminke og selv om enkelte av oss har solgt sjela til Nelly.com. Du trenger ikke å ha hår i rumpa for å være feminist.Om vi er feite, tynne, lodne, rare – la oss snakke om det! La oss le av det. Blogge om det. La oss lese blogger som handler om det som er ekte. Bloggen min var i aller høyeste grad ekte, selv om den var falsk. Boka mi er ekte, og jeg har ikke lyst til å forsvare den mer.Kanskje, hvis jeg skulle ha gitt journalisten et fornuftig svar, så ville jeg kalt hele prosjektet mitt for nyfeminisme. Det er et ord som klinger bedre enn dagens outfit.