Alle trenger vel å føle seg ønsket…?

Jeg har tenkt hardt og lenge på om jeg vil
dedikere julen et innlegg..

Har valgt å ikke gjøre det..

Men kan si litt kort om det..
Julaften var tøff, siden jeg måtte feire den med pappa,
siden jeg nylig fikk minner om overgrep fra han.
Julekvelden var jeg nesten ikke til stede,
jeg husker svært lite.
Det var når vi kom hjem at reaksjonen kom.
Heldigvis hadde jeg lagt meg.
Jeg lå på rommet mitt med døra lukket.
Men døra til toalettet er rett ovenfor.
Det er vanskelig med pappa, fordi han er overvektig,
røyer og drikker har han med årene begynt å puste tungt..
Hele tiden.
Siden han naturlig nok pustet tungt når han var opphisset i forbindelse med overgrep er det SUPER vanskelig å være rundt
han nå som han puster så tungt hele tiden.
Da julaften kveld han i tillegg gikk på do
uten å lukke døra ble det drit vanskelig.
Jeg så det jo ikke, men lyden av at han tisset pustet tungt,
ble det utrolig vanskelig fordi mye av overgrepene skjedde under morgenstellet, altså han tisset.
Reaksjonen var enorm og kom overraskende på.
Jeg trodde jo at jeg hadde kommet meg gjennom kvelden,
at det verste var over nå.
Jeg skalv, hikstegråt, hyperventilerte
og dissosierte om hverandre.
Tok Sobril (angstdempende) og innsovningstabletter,
men det tok likevel 2 timer før jeg klarte å roe meg ned nok til å sovne.

Jeg hater at jeg fortsatt er under hans makt.

Men, til det jeg egentlig skulle skrive om..

Jeg har en egen lukket blogg som jeg har tildelt mine psykologer, min fastlege og mine primærkontakter.
Der skrev jeg et ganske langt innlegg
som jeg skrev om mamma og pappa..
Jeg har ikke tenkt til å legge ut dette her.
Grunnen er at det er for mange folk som kjenner meg, som før eller senere vil måtte forholde seg til mine foreldre.
Men jeg skrev noe om forholdet mellom meg og Slangen og hvorfor incest er så skadelig..
Jeg har tenkt mye på hvordan ting
ville vært hvis de faktisk hadde vært der.
Jeg fikk aldri høre at de var glad i meg,
de eneste gangene jeg ble tatt opp på fanget var
når det var et kamera der eller gjester.
.Jeg tror hele opplegget med Slangen kunne
vært unngått hvis de hadde vist meg litt kjærlighet.

Jeg løp inn i armene til den eneste som sa han var glad i meg.
Jeg tror det også er det som gjør det så
komplisert med overgrep som skjer av tillits-person.
Når han var den eneste trygge voksne jeg
hadde blir det faktisk lettere å legge skylden på meg selv.
Det kan liksom ikke være han, han var jo den eneste jeg hadde!
Hvis det hadde vært hans feil at det skjedde hadde jeg
jo mistet den eneste tryggheten jeg hadde..

Psykolog S sa at pappa var den største overgriperen.
Jeg vet ikke..
Selv om det er helt drøyt å forgripe seg oralt på et spedbarn.
Nå gav han seg når jeg var 5, (han gav seg da jeg fortalte han om første gang det skjedde med Slangen, sikkert fordi han skjønte at hvis jeg fortalte noen om Slangen kunne jeg like så godt fortelle noen om pappa) så jeg husker jo ikke så alt for mye. Men jeg tror jeg alltid så på han som et monster.
Jeg kan ikke huske skyldfølelse i forhold til han.
Jeg forstod ikke hvorfor disse lekene var hemmelige,
eller hvorfor de gjorde så vondt.
Men likevel var det ikke før Slangen at skyldfølelsen kom.
Eller, pappa gjorde det jo veldig klart at det var min
feil når han slo, han ville jo ikke,
men måtte hvis jeg f.eks ikke klarte
å beholde spermien i den vesle magen og
kastet det opp igjen.
Da kom straffen, sånn er det bare.
Men det om overgrepene var min feil eller ikke
tror jeg ikke den vesle hjernen min klarte å ta innover seg.
Det var først når Slangen begynte at skammen og skyldfølelse kom.
Pappa stolte jeg aldri på, det ble ikke nødvendig
for meg å skylde på meg selv istedet for han.
Han viste meg aldri kjærlighet,
så jeg hadde ingenting å gi tilbake.
Men med Slangen ble alt annerledes.
Nettopp fordi jeg plutselig hadde en voksenperson i livet mitt som viste kjærlighet, så jeg henga meg helt til han.
Tross voldtektene, volden, tillitsbruddet
og all ondskapen var jeg hans lille jente.
Han var veldig flink med de andre barna i
gata, men det var meg han ville ha.
Jeg hadde aldri opplevd å føle meg ønsket før.
Selv med de andra barna i pedo-ringen
var jeg favoritten hans.
Endelig var jeg god nok for noen!
Men jeg skjønte tidlig at med dette kom det en pris.
Blod, svette og tårer.

Smerter, skam og skyld.
Grenser som ble tråkket og spyttet på.
Hemmeligheter som forfulgte meg dag og natt.
Hva om jeg hadde hatt noen å fortelle det til?
Hva om jeg hadde følt meg ønsket hjemme
og aldri hadde trengt Slangen?
Eller hvor sviktet jeg følte meg da jeg prøvde
å fortelle til pappa første gang
det hadde skjedd noe ekkelt med Slagen,
og pappa bare ristet på hodet og gikk.
Det tok 15 år før jeg åpnet munnen igjen.
Jeg vet jo ikke hva som hadde skjedd med pappa,
det kan godt hende at han hadde fortsatt hvis
ikke jeg “sladret” om Slangen..

Men, tilbake til poenget mitt..

Jeg tror at selv om overgrepene av pappa
startet i en så tidlig alder, så
følte jeg ikke at det var min feil fordi jeg har
sett på han som et monster.
Det ble annerledes med Slangen..
Hvem som er den største overgriperen vet ikke jeg..
Jeg vet ikke heller hvem jeg tok mest skade av.
Jeg vet jeg bagatelliserer dette med pappa,
men kanskje det er en overlevelsesmekanisme?
At hvis jeg hadde tatt innover meg hvordan det var å bli misbrukt i en så liten alder hadde jeg ikke overlevd.
Jeg overlevde ved å bagatellisere.
Både med han og med Slangen.

Ikke misforstå, pappa har gitt meg masse skam og skyld senere i livet. Klart jeg ble slått, mobbet, kjeftet på og voldtatt, slik jeg var. Pappa kommer med sine rosende ord foran folk og med knivskarpe ord når vi er alene.
Nå ser du virkelig ikke ut, Fragile.
Skal du virkelig spise så mye?
Kanskje på tide å ta en pause fra maten?
Jeg husker sommeren 2011 da jeg veide 60 kg..
15 kg til nå, så begynner det å ligne noe.
Jeg må ned til 45 kg, (jeg er 1.70) før jeg blir bra nok for han..!

Jeg var hos psykolog O forrige uke..
Jeg gikk med en topp med utringning..
Han ble litt satt ut virket det som.
Han spurte forsiktig om hvorfor,
advarte meg om alle som kan se feil på det. Jeg satt litt for å tenke på hvordan jeg skulle forklare dette..
«Alle mennesker trenger å føle seg ønsket», sa jeg forsiktig.
Jeg tror at fordi jeg aldri var god nok for pappa, at jeg ikke følte meg ønsket av verken mamma eller pappa..
Den eneste jeg følte meg ønsket av var overgriper,
og han ville ha meg for kroppen min.
Jeg antar at jeg føler at det eneste jeg
har som noen er interesser i er kroppen min!
Det eneste gangene jeg har følt meg ønsket var,
som jeg skrev over, pga av kroppen min.
Det er veldig forskjellig for meg..
Jeg er delt..

Noen ganger ønsker jeg bare å bruke burka ,
andre ganger er ønsket for å føle seg ønsket
så sterkt at jeg kan gå med veldig utringning.
Forholdet til menn er veldig komplisert for meg.
Jeg har skrevet litt om det i Hva er det han vil!?!
Her kommer et utdrag..

Min erfaring er at menn som viser interesse vil skade. Jeg sliter
For eksempel med kamerater, fordi jeg ikke skjønner hvorfor de gidder å være med meg hvis han ikke er ute etter noe seksuelt.

Hva vil han?!?

Har sittet med det spørsmålet ufattelig mange ganger. Jeg fatter ikke hvorfor noen skulle vise interesse uten å ville ha noe tilbake, og jeg aner ikke hva de vil ha tilbake utenom sex. Jeg har ingenting annet! Jeg er ikke pen, ikke morsom, ikke tynn, ikke smart, ikke talentfull, ikke interessant. Det kan ikke være noe de er ute etter enn noe seksuelt. Nå høres jeg sikkert veldig sexfiksert ut, men det er det eneste noen menn har villet ha, det eneste de har villet ha er seksuelle tjenester. Menn gjør meg usikker.

Hva er det han vil?!?

Hva vil du han ha tilbake for å være hyggelig mot meg? Må jeg vise utrigning? Må jeg suge han, ligge med han?

Heldigvis har jeg klart å skille mellom
mannlige ansatte og »vanlige» menn.
Jeg har 3 fantastiske støttespillere i livet mitt som er menn.
Både psykolog S, psykolog O og fastlege T er menn.
Det er også noen utrolig flotte mannlige ansatte
i boligen jeg bor. Til og med min kontakt på SMI er mann.
Jeg klarer å forholde meg til menn
når jeg vet de får betalt for å være hyggelige mot meg.
Det er lettere.

Så jeg antar det er derfor jeg kan kle meg utfordrende.
Jeg trenger å føle meg ønsket, og
kroppen er den eneste måten jeg har fått den
oppmerksomheten jeg har fått.

Jeg vet ikke hvordan ellers jeg skulle kunne forholde meg til menn..

For, alle trenger vel å føle seg ønsket.. Ikke sant..?