Lise Hetland

Det første kuttet

Jeg har tenkt på noe, noe jeg har lyst til å fortelle spesielt til helsepersonell, eller den som møter han eller hun som selvskader. Det er for sent for min del, men kanskje er det noen der ute som vil komme i samme situasjon. Jeg har lyst å fortelle om det første kuttet. Eller rettere sagt, jeg har lyst å fortelle om responsen, og hvorfor jeg tenker på dette nå i ettertid.

Jeg var i begynnelsen av tjueårene, men jeg begynte å skade meg lenge før det. Jeg begynte å rispe meg på håndleddet som fjortenåring. I mange år rispet jeg meg selv i hemmelighet, i mange år gikk jeg uten hjelp. Helt til det ikke gikk mer. Jeg prøvde å ta livet mitt, og det ble starten på ti år med innleggelser, behandling og arbeid med meg selv.

Det første kuttet skjedde da jeg var innlagt på en lukket avdeling. Jeg skadet meg selv inne på badet. Det var ikke slik at det måtte sys, men jeg ble redd. Hva hadde jeg gjort! Det var ikke dette som var meningen, jeg ville bare skade meg litt, men jeg mistet kontrollen jeg var så sikker på at jeg hadde. Så jeg trakk i alarmen og to personer kom inn til meg på badet. Der vendte jeg meg til dem, gråt i skam og redsel og stotret frem at jeg mente ikke å kutte så dypt. Hva var responsen? Så nært som «ingenting». Ingen reaksjoner verken i ansiktsuttrykk eller ord, ingen trøst, ingen ros for å ha ringt etter hjelp. Jeg søkte med øyne og ører etter noe, noe som helst. Og det føltes som ingenting.

Kanskje tenker du at det bør være sånn. Kanskje tenker du at trøst, ros og reaksjoner bare oppmuntrer til mer selvskading? Den der gamle myten som sier at man skader seg for å få oppmerksomhet, og hvis man får oppmerksomhet vil man bare skade seg enda mer? Da vil jeg påstå at du har misforstått.

Jeg har to teorier om hvorfor responsen var «ingenting». 1. De jobber på en akuttavdeling med svært syke mennesker. De har sannsynligvis sett det aller verste og det aller meste. 2. De er blitt opplært til å ikke vise følelser? Holde seg rolig, uberørt og følelsesmessig distansert? Litt i samme gate som avsnittet over, kanskje?

For meg var det alvor. Det var alvorlig for meg. Jeg var redd, fortvilt og skremt, jeg følte at jeg mistet kontrollen. Jeg ringte selv på alarmen etter hjelp. Og så bare… ingenting. To strips for å lukke såret, og det var det. Jeg var forvirret, var det ikke alvorlig, var det ikke så ille likevel? Var det bare meg? Hvorfor skjønte ingen at dette var alvor – for meg? Skjønte de ikke hva som var i ferd med å skje, hvilken vei det gikk? Og jeg klarte ikke å bruke ord på den tiden og fortelle om hvordan jeg hadde det, hva som plaget meg og hvorfor. Selvskadingen var mitt språk og mitt uttrykk – men ingen gikk i dialog.

Jeg skulle ønske det første kuttet ble tatt på alvor. Jeg skulle ønske at selvskadingen ble snakket om, med meg og til meg. Jeg skulle ønske det ble tatt tak i da, og ikke fem år og mange hundre sting senere. Selv om jeg gjorde dette mot meg selv, skulle jeg ønske at noen hadde prøvd å stoppe meg før det gikk lenger. Forklart meg, snakket med meg, fortalt meg om hvor farlig dette var, hvor avhengighetsskapende dette var, at jeg hadde en fremtid, at det var håp, at jeg ville bli frisk og at jeg ikke trengte å skade meg.

For det var håp. I dag skader jeg meg ikke lenger. Etter femten år med selvskading, etter mange år med behandling, og ved hjelp av en dyktig og forståelsesfull behandler og arbeid med meg selv, har jeg endelig klart å legge det bak meg.

Bildet til venstre fant jeg lagret på mac’en. Det er fra åtte-ni år siden, før «det første kuttet», og det er sårt å se på. Det gjør meg ingenting å se bildet til høyre, som er fra i dag, jeg har akseptert at arrene er en del av meg. Likevel det er sårt å se hvor mye smerte jeg har påført meg selv og hvordan armene mine en gang var. Det er noe jeg aldri kan gjøre om på.

  • Love
  • Save
    4 loves 1 save
    Add a blog to Bloglovin’
    Enter the full blog address (e.g. https://www.fashionsquad.com)
    We're working on your request. This will take just a minute...