Du har jo ikke så mange arr som det andre har

Jeg hadde vært skadefri over lang tid, armene mine spesielt, hadde vært helt urørt i noen år. Arrene som en gang var både rød og lilla, klumpete, humpete og skrikete, var nå hvite eller hudfarga, flate, myke og fine. I godt lys og på avstand var de nærmest usynlige. Ingen kunne forestille seg at den fine huden en gang i tiden besto av tresifrede antall suturer innvendig og utvendig.

Så deilig det var – at ingen la merke til armene mine lenger. Jeg kunne gå i t-skjorte, jeg også, og ingen la merke til noe uvanlig. Jeg var vanlig. For en seier. Etter 15 år med selvskading var jeg på god vei til å bli fri, til å kunne legge det bak meg.

Jeg fortalte henne historien min, slik som avtalt, slik som etterspurt, og hun noterte. Jeg hadde sagt ja til å bidra med min historie, kanskje jeg kunne gi håp til andre. Hyggelig dame, godt voksen. Jeg fortalte henne om et halvt liv som syk, om årevis med innleggelser, sykehus og selvskading, og om livet mitt i dag som tilnærmest frisk. Så spør hun, oppriktig nysgjerrig og ingenting vondt ment:

«Men… du har jo ikke så mange arr som det andre har…?»

Hva var det for en ting å si? Jeg ble lei meg, selvfølgelig, skuffet. Hva hadde det med saken å gjøre? Hvor mange eller hvor få arr jeg hadde sammenlignet med andre? Hvor er sammenhengen?

Jeg smilte litt forlegent og svarte at nei, kanskje ikke. Jeg har arr, men de er gamle, så de viser ikke så godt. Og så bra, for meg! Men jeg følte at jeg på en eller annen merkelig måte måtte forsvare meg selv. Som om min historie, mine opplevelser og min smerte ikke var like gyldig fordi jeg ikke hadde så mange arr som det andre har? Jeg lot som ingenting, håpte at tiden skulle gå fort slik at jeg kunne komme meg ut og bort derfra. Aller mest hadde jeg lyst å gå hjem og kappe av meg armen, gi henne stumpen og spørre henne om det var godt nok.

Jeg gjorde selvfølgelig ikke det. Tross skadetrang og gamle, påtrengende sykdomsmonstere som plutselig dukket opp og forstyrret alt, lot jeg armene mine forbli like rene og fine. Kroppen min fortjener at jeg er snill mot den, og ingen dum kommentar skal få ødelegge flere års arbeid for bedring. Jeg tok kontakt med behandleren min, ba om hjelp, snakket om det. Så gråt jeg litt og gikk en lang tur etterpå. Krisen avverget.

Folk kan være ekle med vilje, det er relativt lett å gjennomskue og takle, og preller av meg. Hadde det blitt sagt for å såre med vilje, så kunne jeg børstet det av meg, men dette var ikke vondt ment. Det var ektement. Og det gjør meg veldig forvirra. Hva mener hun med at jeg ikke har så mange arr?

Det er ikke det det handler om. Det handler ikke om hvor mange arr man har, eller hvor store eller små de er! Smerten noen bærer på innsiden kan ikke dømmes utifra det man ser på utsiden!

Til bursdagen min halvannen uke siden fikk jeg tur til Danmark av og sammen med kjæresten min. Der møtte vi på en fin tavle med både morsomme og virkelig fine bidrag, og den måtte jeg også skrive på. Ser du hva jeg skriver? :)