it’s fine. i ran today.

I forgår hadde jeg min første løpetur siden før jeg havnet på sykehuset for snart en måned siden. Det var utrolig deilig, og kanskje spesielt etter å ha opplevd å ikke klare å gå. Jeg var bevisstløs i noen dager, og måtte etter hvert som jeg kviknet til få hjelp til å gå eller bli flyttet i rullestol – fordi beina mine ikke fungerte. Det var fælt, og jeg var redd for at jeg alltid kom til å være slik, at jeg for eksempel ikke kunne løpe igjen, at jeg hadde ødelagt meg selv. Min handling, men samtidig ikke min, ikke bevisst. Og jo flere beskrivelser og informasjon jeg har fått fra mine nærmeste, helsepersonell og journal om tiden jeg var på sykehuset, jo mer skremt men takknemlig blir jeg for at jeg er like hel og meg selv igjen. Livet er skjørt og dyrebart.

Jeg begynte på et innlegg om løping for en god stund siden, og nå syns jeg det passer å dele det:

Jeg likte aldri å løpe, men av og til løp jeg likevel. For eksempel hendte det at jeg løp fra sykehuset, fra legevakten, fra kontoret til behandleren min, fra de jeg var glad i – når angsten ble for stor og smerten for overveldende. Løp som faen og se deg ikke tilbake. «Kan du være så snill og slutte å stikke av», spurte han oppgitt.

I april i år tok jeg min første ordentlige og frivillige joggetur. En sånn fordi-jeg-har-lyst-joggetur. Musikk på ørene, stenge verden ut og bare løpe. Og jeg, som ikke likte å løpe, har blitt hekta. Det er noe av det mest befriende jeg gjør. Det funker for meg, på gode dager – og på de forjævlige dagene. Kondisen var ikke mye å skryte av i starten, men den har jeg bygget (og bygger) opp, og det føles bra å kjenne at man blir sterkere, raskere.

Stavanger Marathon, 30. august 2014. Jeg løp distansen 5,555 km.

Haha, flatterende bilde, eller hva? Ikke langt fra målstreken her. Jeg hadde noen personlige rekorder jeg ville slå, og det greide jeg. Kom på 4. plass blant kvinner 20-39 år, og 13. plass blant kvinner overall. Kjempefornøyd! Gleder meg allerede til neste års løp.

Jeg har begynt å jogge til og fra jobb (jobber to dager i uka), og jeg liker det. Hvem skulle tro det om et morgengretten B-menneske som meg?

Hvor langt klarer man egentlig å løpe/jogge? Her om dagen testa jeg 1,6 mil. Jeg jogget i rolig tempo siden jeg aldri har jogga så langt og ikke helt visste hva jeg kunne forvente. Det var ingen problem i forhold til kondisjon, men jeg kjente det i knærne (og anklene) på slutten. En dag skal jeg gå for halvmaraton (21 km)!

I august var jeg i Oslo og besøkte Ida, en av mine beste venner, og som jeg har kjent i femten år. Der deltok vi på Color Me Rad, et løp «som starter i en storm av farger og fortsetter med fargekanoner og fargegranater ut løpet». «Historiskt sett har løping vært akseptert kun ved å løpe fra loven, personlig ansvar, sannheten eller fra et farlig villdyr. Men under Color Me Rad løper vi ikke FRA noe, vi løper FOR noe. Vi løper for hverandre, for menneskeheten og for at det er så innmari gøy!»

Det var sinnssykt gøy. Høy musikk, hopping og dansing, fargebomber, og løping. En etterlengtet opptur.

Lykke ♥

Jeg var mildt sagt rosa da vi kom i mål. De kasta farge på oss for hver kilometer, og jeg var så glad at jeg rett og slett la meg på bakken og rullet meg i rosa farge, haha!

Fra mitt første løp, i juni. Hentet fra dette innlegget: Treningsglede.

Løping og hester – det er mitt påfyll i hverdagen, og jeg håper alle finner noe som kan gi glede og påfyll ♥