Student
Jeg fikk et spørsmål om jeg kunne skrive et motivasjonsinnlegg når det kommer til det å studere, og i det jeg leste de to ordene i samme setning – studere motivasjon – skjønte jeg at jeg var dømt til å mislykkes. For vet dere hva? Jeg klarer ikke å motivere meg selv engang, og jeg klarer ikke å forklare hvorfor jeg ikke klarer det heller.
For jeg liker fagene. Jeg storkoser meg med semesteroppgaven, mappeoppgaven jeg skriver om clickbaiting er superinteressant, og det tredje emnet jeg tar i år handler om journalistikk, makt og medier. Jeg er i mitt rette element! Allikevel klarer jeg ikke sette meg ned, ta opp bøkene og lese. Forberede meg til eksamenene som ligger foran meg som perler på en snor. På dagtid jobber jeg. Og de timene jeg ikke jobber – forsvinner hodet mitt i alt annet. Internett har for mye å by på. Leiligheten må ryddes. Åh, jeg fikk et par ideer til blogginnlegg. FF* er hjemme – jeg må dra dit! Må vaske klær. Må til Mexico. Må trene. Må spise kveldsmat. Må se på Paradise Hotel (!!). Jeg må alt annet enn å lese, og det bekymrer meg – med hånden på hjertet – at jeg ikke klarer å skjerpe meg.
Det stikker i magen når bestefar sier jeg må holde meg hjemme og lese, da, og så ler han og jeg ler med og nikker enig og later som om det var verdens største selvfølgelighet at jeg skulle det, selvfølgelig skal jeg være hjemme og lese. Alltid. Aldri. Og så drar jeg hjem og scroller nedover all verdens feeder i stedet. På Facebook, på Instagram, på Bloglovin.
Jeg VIL stå i alle fag. Jeg VIL lære. Men jeg stokker om på prioriteringene mine hele tiden. Det er for mange store leveringer på en gang. Mappeoppgave, semesteroppgave, hjemmeeksamen, og det er så mye som skal læres, og skrives, og gjøres, og hvor i all verden skal jeg begynne? Vet ikke. Så jeg begynner ikke. Jeg utsetter alt til det nesten er for sent, og noen ganger er det for sent óg, dere så jo hvordan det gikk med EXFAC (Ikke bestått). Jeg er verdens dårligste student, og jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare å bli som de andre. For de andre – i mitt hode – er eksemplariske, supermennesker, flinke som faen. Glansbilder. Forbilder jeg ikke når opp til ankelen engang. De BOR på Blindern, har giftet seg med biblioteket, spiser pensum til frokost og tar en kaffe til eksamen. “De andre”, som jeg aldri har møtt, ikke engang har utveklset ett eneste ord med, men som jeg VET lykkes i alle fag, leser som hester, skriver som om de var språket sjæl, og plukker A’er etter A’er, og de får meg til å føle meg talentløs og ubrukelig på skolebenken selv. Enda jeg vet jeg skriver godt. Enda jeg leser fort. Enda jeg vet jeg KAN. Jeg klarer bare ikke.
Så – beklager. Hvis ambisjonen din var å bli en superstudent er ikke dette bloggeren å følge i fotsporene til. Jeg anbefaler heller Ida Wulff sine tips til studenter, hun er en av de andre, som jeg ikke når opp til ankelen engang. Superstudentene. Mens jeg – jeg er hun fortapte som tror hun er helt alene om å føle det sånn. Alene om å ikke strekke til i studiehverdagen. Alene om å ikke klare. Helt til jeg faktisk spør de andre. Og jeg vil egentlig ikke spørre, for jeg forventer at svaret bare nører oppunder om hvor gode de er til å lese, og hvor dårlig jeg er til å holde følge. Men jeg spør allikevel, og jeg føler meg alene om å være ubrukelig, helt til jeg spør om de andre har lest til eksamen. Og så har de ikke det. Og så stresser de minst like mye som meg. Og så prøver de like hardt. Og så er jeg ikke alene. Og jeg puster litt roligere. Jeg vet jeg ikke skal sammenligne meg selv med andre, særlig ikke i studier hvor alt er opp til deg selv, hvor god karakter du vil ha, hvor mye du skal legge i det, men jeg klarer ikke å la være. Jeg ser på de andre, og ser på meg selv, og stressnivået mitt tilpasser seg etter hvor stor forskjell det er på “de andre” og meg. Som heldigvis viser seg å ikke være så himla stor.
Å studere er så innmari individuelt. Det kommer an på hvor mye du legger i det, hvor mye tid du bruker på det, hvilke karakterer du vil oppnå, hva slags person du er, hvilke metoder du benytter deg av for å lære, og jeg har ingen tips i det hele tatt. Det jeg gjør? Jeg drar på alle forelesninger, jeg noterer, jeg leser litt, en del – men ikke alt, og i noen fag: ikke så mye, og jeg drar på alle seminarer selv om ingenting er obligatorisk. Jeg må det, for å studere på egenhånd er det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Det var så vanskelig at jeg meldte meg av igjen med det samme jeg fikk kvalifiseringsoppgaven i Midtøsten-studiene jeg begynte på, men hoppet av igjen, vinteren 2014.
Det er det jeg gjør. Og så psyker jeg meg selv ut, tenker at jeg er verdens dårligste student, føler meg mislykket og fortapt, helt til jeg snakker med de andre og de forteller meg at jeg ikke er alene. At de også føler at de henger etter. At de heller ikke har lest så mye som de føler at de burde. At de gruer seg til eksamen de óg, og sliter med å forstå. Og det er så godt å høre at forskjellen på “de andre” og meg ikke var så himla stor som jeg gjorde den til i mitt eget hode.
Dette ble ikke et motivasjonsinnlegg, dette er mer en trøst til alle studentene der ute som strever med å leve opp til egne forventninger, som skuffer seg selv, og som ikke klarer å ta seg sammen, og som tror de er de eneste som ikke mestrer studentilværelsen hundre prosent. Dere er ikke de eneste. Og dét er for meg en motivasjon i seg selv. Vi er en gjeng! Det er flere som føler det sånn. Og herfra gjelder det bare å gjøre det du klarer, for går du mange små skritt kommer du deg med tiden så langt du bare vil. Les to sider før du legger deg, to sider er bedre enn ingen. Begynn å skrive. Har du ingenting å skrive, skriv allikevel – så er du i gang. Bestem deg for hva du vil med studiene dine. Er det A du skal ha i alle fag? Jobb for det. Er du fornøyd bare du står i faget? Gjør det du kan for å stå. Personlig er jeg ingen A-jeger. Jeg jobber opp til 50% ved siden av studiene, og er opptatt av å samle erfaringer og bygge en CV samtidig som jeg skaffer meg en formell utdannelse. Jeg sjonglerer forelesninger og kontortid, og det er hektisk og til tider veldig stressende, men det er der jeg vil være. Derfor blir jeg fornøyd med en B. Til og med en C. Jeg gjør det beste jeg kan ut fra der jeg står, og selv om jeg har en satan på skuldra som forteller meg at det ikke er godt nok, så vet jeg at det er det. Jeg gjør så godt jeg kan, og jeg er akkurat som de fleste andre.
Hvilken student er du? Og har du eventuelt noen gode tips å komme med?
*Fin fyr
About stuDYING. Please Google Translate to read it all!
