That would have killed me
Gruppetimegalskapen har ingen ende, i dag har jeg trent på en LØRDAG fordi jeg bandt meg opp på en time med core tidligere i uken, og jeg nektet meg selv å avbooke timen igjen selv om jeg hadde lyst (det hender jeg gjør det óg, låst trygt inn i mitt eget latskap), etter en hel fredagskveld med popcorn og melkehjerter. Jeg er ikke til å kjenne igjen, og jeg takker den dyre månedsprisen for et medlemskap, og de korte fem minuttene ned til senteret for at jeg klarer å trene så ofte som jeg plutselig gjør. Hadde jeg fortalt Marie 2014 at hun kom til å trene tre ganger i uka i 2015 hadde hun ledd seg i hjel og hatt begravelse uken etter.
Motivasjonen min for det her ligger verken i kropp eller Instagram, bare så det er sagt, jeg finner den i det friske minnet jeg har fra august, da pappa lå for døden (jeg følte det iallfall sånn da) og jeg måtte løpe ned til sentrum for å rekke toget hjem til Fredrisktad og sjukehuset, og jeg kjente hvor himla viktig det er å ha en kropp som fungerer, en kropp som kan kappløpe med tiden, og neste gang det står om liv og død skal jeg rekke det toget uten problemer, for hvis noe hadde skjedd han den dagen, og jeg ikke hadde rukket det toget fordi jeg har et latskap som er låst og ikke har giddet å trene på et halvt år…. Det nekter jeg å leve videre med. Så nå trener jeg. Fordi jeg kan, og fordi jeg vil fungere når det virkelig gjelder her i livet.
I’ve been working out – on a Saturday! That’s not like me. I’ve to thank the expensive price for a membership at the gym, and the short way down to it, for my new work out routine. Three times a week, Marie 2014 would have laughed herself to death if I told her that she would do that in 2015. My motivation is not in my body nor in my Instagram, just to have that clear. I find motivation in August last year, when my dad was at the hospital, and I thought he was dying, and I had to run run run down to catch the next train home to Fredrikstad. In that moment I felt how important it is to have a body that is functional. A body that can race with the time, a body that’ll take me home in time next time it’s about life and death, I could simply not have lived with myself if something happened with my dad that day, and I didn’t make it home because I’ve been too lazy the past months. I could never survive that knowledge. So now I’m doing my workouts. Because I can, and because I want to function when it really matters.
