El Cueros Justice Live og jeg har tenkt jævla mye på lydbølger den siste tida

"Jeg snakker om at lydbølgene aldri forsvinner helt. De glir bare lenger og lenger unna oss, tynne strimler av pust, usynlige dønninger som ruller og ruller mot en strand utenfor mørket der ingen har satt sin fot. Men en dag kan den store etterretningstjenesten spore opp alle samtaler, enetaler, tungetaler og prekener og bergprekener så vel som skjenneprekener og ordrer, blødmer, bakvaskelser og sanger, ja, hver eneste lyd som har rent fra jorden, som svette, skal spores opp, hver eneste dråpe skal samles i digre fat og bringes tilbake."

- Fra Bisettelsen av Lars Saabye Christensen

Akkurat det der har jeg tenkt litt på denne høsten, sånn, i forkant av El Cueros utgivelse av Justice Live. Jeg tenkte på dette med lyd og jeg visste at jeg hadde lest om det en eller annen plassen, i Bisettelsen så klart, for det er alltid Saabye som sitter med svarene. Jeg tenkte på dette med å ta opp lyd, denne prosessen hvor lyden som strømmer ut av høyttalere og monitorer blir fanga opp og ført ned på bånd eller i avanserte programmer på datamaskiner eller hva man nå gjør, jeg veit ikke, jeg har ikke peiling på hva det er eksakt en lydmann gjør, men lydmannen kan åpenbart fange opp alle disse lydene som til sammen utgjør musikk, som til sammen utgjør den konserten vi så i mai 2013 - eller tilbake i 1975 på Hammersmith Odeon for den del, alt er mulig når man er lydmann og står bak kontrollbordet. Jeg tenkte på dette med lydbølgene som strømmer ut i lokalet og videre ut i rommet, slik som Saabye skriver, før dem blir borte for oss og det eneste vi kan gjøre, er å prøve å huske det. Så begynte jeg å tenke på at en lydmann faktisk kan fange disse lydbølgene opp før det er for seint og han kan konservere og bearbeide dem og legge dem i et format som gjør det mulig for oss, som har et behov for å gjenoppleve og ikke glemme noe som helst, til å høre disse lydbølgene om og om igjen. Og jeg får El Cueros liveskive i henda og kjenner hjertet i halsen, er det kanskje ikke dette jeg har venta på siden den første gangen jeg så dem live, på Café Onkel & Vennene hans i Kristiansund tilbake i 2009, og jeg innså at dette er et av de bandene som man virkelig kjenner fysisk. Som ikke lar deg gå ut av konsertlokalet før kroppen din er mørbanka og hjertet ditt knust i tusen biter før det blir teipa og reparert og satt sammen igjen. Dette er et av de bandene og først fire år etter at jeg innså det der, så sitter jeg med liveskiva deres i henda og er lykkelig og nervøs bare fordi jeg bryr meg så jævla mye om det.

Men det jeg faktisk har tenkt aller mest på, er hvorvidt noe annet har klart å snike seg med på opptakene. Det har garantert ikke det, men jeg liker allikevel tanken på det. Jeg som setter på skiva og "Stay"er åpningssporet - et hyggelig velkommen, dette blir en sabla bra fest - og hører du menneskene som skåler i forventning over bandet som er kommet til byen, dette har vi venta på lenge, hører du gleden fra bandet, smilene mens dem speller, skuldrer som blir senka hos publikum og de tekstmeldingene som blir sendt med beskjeder som at "dette lover bra" eller "glad for at jeg dro". Kan du høre alt det der? "Yellow Moon", spor nummer tre og fremdeles og kanskje for alltid skal den komme altfor tidlig i setlista, og nå hører jeg det faktisk. Hører skrittene våre i de tomme gatene vi går aleine, hvor ensomt kan det bli. Hører lyden av hjertene våre slå og slå og slå, og aldri slutte å slå, i de trange brystkassene våre. Drømmene våre som er det hjertene våre slår så innmari hardt for, nesten på trass, ikke sant, og hvor langt oppe dem henger, nesten umulige å få tak i. Jeg hører alt det der for jeg har gått de gatene og hjertet mitt har slått for så jævla mye, og det bare fortsetter å slå. Kan du høre det?

Hører du dem som kliner bakerst i lokalet, hu som søler øl på venninna si, og fikk du med deg den idioten som dansa limbo i bar overkropp rett foran scenen. Hører du lyden av et band som har reist landet opp og ned, på kryss og tvers og så tilbake igjen, et band som vender tilbake for å spelle skjorta av seg og buksene av deg. Hører du dette bandet, som sliter strengene av gitaren idet "Hate will get us nowhere" har endevendt på lokalet, som en vill orkan, igjen står vi og veit ikke helt hva som nettopp skjedde, vi veit bare at pulsen er i hundre, kroppen sitrer, det er noe som sitter igjen og det vil ikke gi slipp. Hate will get us nowhere og vi begynner nesten å tro på det, som om vi faktisk kan oppnå noe med det om vi bare gjentar det om og om igjen. Hører du lyden av dette bandet som overbeviser oss om ting vi ikke trodde på, som brekker bein og flytter bord og stoler så vi kan slippe til, slippe ut det vi ikke var klar over at vi tok med oss da vi dro for å se konserten. Hører du lyden av dette bandet og tårene som blir felt for det, hvor mjuk er det mulig å bli i kantene av et band som er så hardtslående som El Cuero? Hører du lyden av så mye lidenskap, så mye blod, svette og tårer, latter og hvor mange ganger er det mulig å få med seg El Cuero på konsert (det begynner jo å bli en del ganger nå, ikke sant) - og tenk da, at alt det der er komprimert inn i ei skive som jeg holder i henda mine og jeg balanserer mellom lykke og nervøsitet for akkurat så mye bryr jeg meg.