Han skulle ta livet sitt i romjulen

På denne tiden for noen år siden fikk jeg en epost fra en mann, en familiefar med kone og barn. Jeg håper jeg får til å fortelle nok uten å fortelle for mye.

Denne mannen åpnet seg for meg, jeg – en vanlig, fremmed jente som blogget om det å være syk. Han fortalte meg livshistorien sin, hans nåværende situasjon – og hva han planla. Han skulle ta livet sitt i romjulen, og påpekte at det var absolutt ingenting jeg kunne si for at han skulle endre mening. Han hadde bestemt seg, og det var nøye planlagt. Han elsket kona si og barna sine, og han var smertefull klar over sorgen og smerten han kom til å påføre familien sin ved å ta livet sitt, men livet føltes for tungt til at han kunne klare mer. Det ville komme som et sjokk på familien, ingen visste noe om hvordan han egentlig hadde det, eller hva han hadde opplevd i oppveksten og frem til voksen alder. Han hadde aldri satt ord på det eller snakket med noen om det, likevel åpnet han seg for meg fordi han så gjerne ønsket å fortelle noen sin historie før han tok livet sitt.

Det var kjempevanskelig for meg å sitte på den andre siden og vite at noen, en familiefar, kom til å ta livet sitt om bare noen dager, og jeg ikke kunne gjøre noe. Hva kunne jeg gjøre? Epostadressen hans var intetsigende og anonym, skulle jeg kontakte politiet, kunne noen klare å spore ham opp? Hva gjør man i en sånn situasjon? Jeg prøvde å snakke med ham i håp om at jeg kunne få ham til å endre mening. Jeg lyttet til historien han aldri hadde fortalt, og jeg håper så inderlig at det kunne gjøre en forskjell.

Jeg hørte aldri mer fra ham. Jeg tok kontakt i ettertid også, uten å få svar. Jeg vet ikke om han faktisk tok livet sitt, jeg vet ikke om det et eller annet sted i dette landet (?) sitter igjen en familie som i sorg må feire nok en jul uten sin ektemann og far, og som kanskje aldri fikk vite hvorfor. Jeg vet ikke om det hjalp å sette ord på det og snakke med noen, men jeg håper det. Jeg tenker på ham hvert år på denne tiden. Jeg håper han valgte livet. Det er alltid noen som bryr seg, det er alltid noen som vil hjelpe.

I 2011 skrev jeg om søkeord som gjør meg trist. «Dette er søkeord andre brukte for å komme til din blogg» står det i min bloggstatistikk, etterfulgt av setninger som «hvordan ta sitt eget liv», «hvordan ta selvmord», «beste måten å ta selvmord» og lignende. Så skremmende, og så trist! Jeg har vært der selv, mange ganger. Jeg har hatt perioder med selvmordstanker, og jeg har forsøkt å ta livet mitt. Heldigvis har jeg ikke lykkes. Heldigvis er jeg her og får oppleve at ting kan endre seg, at det finnes hjelp å få, og at det blir bedre slik som alle sier. Smerte er midlertidig, det blir bedre.

Ifølge Verdens Helseorganisasjon skjer det til sammen over en million selvmord i verden hvert år. Det er flere som dør av selvmord enn av krig, vold og kriminalitet til sammen. I Norge er tallet rundt 500. De fleste som forsøker å ta sitt eget liv, forteller at de ikke egentlig ønsker å dø, men heller ikke orker å fortsette i den livssituasjonen de har for øyeblikket. Det finnes alltid flere løsninger på en livskrise eller en tilsynelatende låst situasjon, og det gjelder derfor å velge å forandre livet sitt istedenfor å avslutte det. Kilde: wikipedia.

Her kan du få hjelp (se flere linker og telefonnummere under fanen «Trenger du hjelp?» øverst på bloggen):

• Mental Helses hjelpetelefon (åpen også i julen): 116 123
• Kirkens SOS
• Kors på halsen
• Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord
• Ung hjelp (råd, veiledning, chat)
• Fastlege
• Legevakt

Så ønsker jeg alle en god og fredelig jul. Be om hjelp når du trenger det. Pust og ta en pause når det blir for mye. Omfavn gleden når du kan, og ta vare på deg selv – og hverandre. ♥