En liten oppdatering

Det har ikke vært mye blogging den siste tiden. Jeg har vært travelt opptatt med å… ja, leve? Fremfor å bare overleve, kjempe og eksistere, og jeg nyter det. Jeg har det jevnt over ganske greit og stabilt for tiden, og jeg takler motgang mer modent nå enn før. Jeg blir så glad av det, jeg. Stolt, på en måte.

Det går mye i trening, ridning, lange dager i stallen og jobb. Kjærestetid og hund. Når jeg først har tid til å slappe av, så slapper jeg av med hele meg. Trykket innvendig og behovet for å skrive og fortelle har ikke vært spesielt stort, og jeg er ferdig med å føle at jeg må blogge bare for å blogge. Nå følte jeg for en liten oppdatering.

Forrige uke var det boklansering. Dette skjedde på nett, på Rogalands Avis, hvor Svein, Ingeborg og jeg stilte til nettmøte. Jeg var litt nervøs i forkant, tenk om det ikke kom noen spørsmål, tenk om det ikke ble noe aktivitet? Så var det også litt nervepirrende å vite at jeg ikke kunne bruke hundre år på å tenke gjennom og formulere svarene mine, slik jeg gjerne bruker hundre år på ellers (perfeksjonist, flink pike, redsel for at det ikke er bra nok, riktig nok, dekkende nok). Men det kom inn mange spørsmål, og etter en god time-halvannen måtte vi sette strek og takke for oss, selv om det fortsatt var spørsmål som lå og ventet. Beklageligvis. Tusen takk for praten! Spørsmål og svar kan du lese her: Svarte på leserspørsmål

I går var jeg i stallen noen timer, før jeg avsluttet med en privatttime – og en liten ulykke. Jeg red drømmehesten, og vi øvde på sprang. Vi skulle hoppe over et hinder, samme hinder vi har hoppet over mange ganger før, men da vi kom frem til hinderet ombestemte plutselig hesten seg og kastet seg til siden. Jeg falt selvfølgelig av, ble vel nærmere slengt i bakken. Det var min egen feil, for jeg hadde for lang galopp, ble jeg fortalt. Jeg hadde utrolig vondt mens jeg lå på bakken, men jeg kom meg på beina og opp på hesten igjen og hoppa over et lite kryss før jeg dro hjem, bare for å ikke sitte igjen med fallet som siste inntrykk.

Etter et par timer dro jeg til legevakten. Jeg hadde store smerter i hofte, rygg og bryst, men smertene i brystet ble bare verre, og når jeg ikke engang kunne puste uten store smerter, dro jeg for å sjekke at jeg ikke hadde skadet meg noe alvorlig. Heldigvis ingen brudd, bare kraftig forslått. Avrevne muskler og muligens ribbeinsbrudd. Nå er det hvile og smertestillende som gjelder. Sitat samboer: «Du er helt besatt av hest og ridning. Nettopp falt av hesten og skada deg, og det første du spør om er om du kan ri neste uke?» Jepp ♥.

Jeg har hatt mange turer til legevakten de siste fem-seks årene. Hvert besøk har vært på grunn av selvskading. Legevakt for meg er knyttet til blod og skam. Nå lå jeg på benken etter et fall fra hesten. «Går det bra med deg?», «Jeg ser du har smerter, jeg skal prioritere deg», «Er du kald, vil du ha et teppe?», «Er du tørst, vil du ha et glass vann?». Kanskje møtte jeg på en usedvanlig hyggelig lege, men jeg tok meg selv i å tenke at så godt ivaretatt har jeg vel aldri blitt på legevakten. Var det på grunn av årsaken til skaden? Var det fordi det var «uforskyldt» og et «vanlig uhell», og ikke selvpåførte skader? Jeg vet ikke, men jeg skulle ønske jeg og andre hadde blitt møtt med samme ivaretagelse uansett årsak.

Jeg har også vært med på photoshoot med en flink og skjønn fotograf denne uka. Jeg er veldig spent på bildene og gleder meg til å vise dere når de er klare!