Et lite livstegn

Tiden flyr og bloggen har kommet i andre rekke, kanskje rettere sagt fjerde eller femte. Jeg bruker mye tid på hest og trening, og mellom slagene går jeg på jobb to dager i uka, tilbringer tid med venner, mann og hund, og må også passe på å få min (livs)nødvendige dose hvile. Mye friskt og lite sykdom. Er det ikke flott?

Jeg tror det har gjort meg godt å ta en pause fra det som har med blogg, behandling og psykiatri å gjøre, men nå kjenner jeg også at jeg savner bloggen. Jeg savner å skrive, savner å «rydde inni meg», savner å dele. Jeg håper jeg kan finne tid og energi til å ta opp bloggingen igjen, det har gitt og gir meg mye. Samtidig er det ikke lenger like mye kaos, nyoppdagelser og ubearbeida følelser som presser på, og mye er allerede sagt gjennom seks år med blogging. Hvor går bloggen herfra? Kanskje vil den ta en annen retning? Jeg starter i hvert fall med et lite livstegn.