Jeg skulle jo bare skade meg litt. Og så gikk det galt.

«Har de klippet opp klærne mine» tenkte jeg da jeg fant genseren min. Alt ble plutselig så virkelig, og jeg ble kvalm av tanken på det.

«Jeg klarer ikke slutte å tenke på det, du skulle sett deg ligge der bevisstløs. Du var blålig i ansiktet, og da jeg spurte dem om du ville bli normal igjen, så sa de at de ikke visste. Det var så skremmende». Min sterke, fine, trygge, gode mann som satt ved min side dag og natt. Hva har jeg gjort for å fortjene noen som ham?

«Tenk om jeg ikke kan løpe igjen», tenkte jeg stille inni meg da jeg ble trillet i rullestol. Beina mine funket ikke. Jeg var egentlig skrekkslagen, jeg også, men jeg turte ikke si det høyt eller gi uttrykk for det, for dette hadde jeg jo gjort selv? Stakkars mamma og pappa og kjæresten min for alt jeg hadde latt dem gjennomgå, det var dem det var synd på og fælt for. For dette hadde jeg jo gjort selv?

Jeg, Lise, ville ikke dette. Jeg vil leve, det er mange år siden jeg skadet meg for å dø. Og det er det som er så skummelt. Det er dette jeg har snakket om før, frykten for å ikke kunne stole på seg selv. At dette «noe» inni meg… hva skal man kalle det, stemmene, Borderlinemonsteret, som vokser og næres av min bunnløse fortvilelse og selvforakt, plutselig overtar alt i meg – og handler destruktivt. Det var ikke planlagt. Fra tanken eller innfallet om å gjøre noe farlig mot meg selv, til å faktisk utføre handlingen, var gjort på under et minutt. Mentaliseringsbrudd.

Det må sies at jeg i over halvannet år har hatt kontrollen over monsteret, stemmene, som hver dag rakker ned på meg, spytter på meg og ler av meg og sier at jeg må skade meg. I over halvannet år har jeg vært skadefri og uten innleggelser. Jeg har hatt det bra, og monsteret har vært svakere enn før. Dette kom likevel ikke helt ut av det blå. Jeg har, som jeg skrev for ikke så lenge siden, hatt det tungt i noen måneder nå, og det var vel sårbarheten min kombinert med summen av mange små, vonde hendelser som førte til at jeg mistet kontrollen. Jeg trodde jeg hadde mer å gå på.

«Jeg skal bare skade meg litt, så går det over», tenkte jeg for to uker siden. Nå kunne jeg skade meg i fred, for ingen var hjemme, og alt ville bli bedre. Hvor mange ganger har jeg ikke gått på den løgnen før? Hvordan er det mulig å tro på den samme dritten om igjen? Men jeg trodde på det. Der og da trodde jeg med hele mitt hjerte at alt ville bli bedre bare jeg fikk skade meg litt.

Jeg dro så til legevakten for å få sårene mine sydd, men ble møtt på dårlig måte, og det gjorde forferdelig vondt. Så jeg dro fra skadestuen og hjem til monstrene mine og det farlige selvdestruktive som kom til å sette livet mitt på spill, uten å få sårene mine behandlet. Jeg orket bare ikke flere bekreftelser på hvor verdiløs jeg var, og jeg har sjelden følt meg så alene og fortvilt. Ingen visste – og det var min egen feil. De rundt meg, ikke engang behandleren min, visste om fasaden og min anstrengelse for å opprettholde den såkalte solskinnshistorien som alle var så inderlig glad for. Jeg skulle jo bare skade meg litt. Og så gikk det galt.

Kroppen min er fin igjen, heldigvis. Hjertet mitt (i metaforisk betydning), følelsene mine og tankene mine får jeg hjelp for. Jeg er trygg.

Det finnes ikke noe «skal bare skade meg litt, så går det bedre». Og en dag går det kanskje veldig galt.