reality check
På tide med et sånt innlegg igjen. Plutselig går det litt for lang tid, så må vi klype oss selv i nakken og finne ut om bekymringene våre virkelig er verdt energien og tiden vår. Bare en liten påminnelse til alle dere flinke, sterke, modige og gode mennesker der ute.
Vi sleper de motvillige, allerede perfekte kroppene våre bort til treningssenteret for å tvinge lårene våre til å trø på treningsapparater. Vi gir oss selv dårlig samvittighet hvis vi spiser sjokolade på en ukedag. Vi bestiller et glass vann og en stusselig liten salat på restaurant for å vise venninnene våre at vi liksom har viljestyrke (alt handler tross alt om hvordan man blir oppfattet), og hver eneste dag står vi og ser oss i speilet og irriterer oss helt ekstremt over noen små, uviktige detaljer ved utseendet vårt. Vi lar disse tingene påvirke humøret, selvtilliten og livskvaliteten vår, og det gjør at vi, i stedet for å gå med rak rygg og hevet hode, går med krummede skuldre og ser ned i bakken, mer eller mindre i skam. Man vil gjøre andre klar over at man i hvert fall ikke tror man er noe. Heaven forbid!
Unge jenter gruer seg til å gå på skolen fordi de er "styggere" enn de andre jentene i klassen. For hva har det vel å si om den jenta er den smarteste, mest ambisiøse og snilleste personen i klassen, hvis hun bare er en grå mus uten de nyeste klærne og det fineste håret? Hvordan går egentlig denne "stygghetsskalaen" uansett? Er det ikke øyet som ser, som vi sier? Og hvis det er øyet som ser, hvorfor klarer vi ikke da å se forbi våre egne skavanker, og se den fantastiske, unike personen vi er? Og hvorfor er det liksom så annerledes når vi dør? Da er man plutselig ikke noe mer å samle på, for da er jo "personen" i kroppen borte uansett, og det er bare skallet som ligger igjen. Hvorfor tenker vi ikke sånn de få årene vi faktisk lever her på jorda?
Jeg er så lei av at alt skal handle om utseende og eiendeler. Hvorfor står viktige ting som en persons evner, engasjement og personlighet i skyggen av to så overfladiske ting? Jeg er jo selv en blogger som skriver om sminke og dyre vesker, men selv om det er hobbyen min og noe jeg synes er interessant, prøver jeg også å bruke min stemme til å skrive om viktige temaer som kan hjelpe andre og som kanskje virkelig kan utgjøre en forskjell for noen. Vi er ikke satt på denne jorden for å gå rundt og se ut som Victoria's Secret-modeller, klage over store lår og bitche om små pupper eller store neser. Vi er her for å utrette noe. For å gjøre noe som betyr noe. For å kose oss og ha det bra. Det viktige i livet er jo å være glad, å ha noen å dele de gode øyeblikkene i livet ditt med, å kunne hjelpe andre, og å utrette noe som gjør deg stolt av deg selv.
Uansett hvem du er, hva du gjør eller hvordan du ser ut, vil folk dømme deg og mene noe om det. Ha tro på deg selv og vær den personen du har lyst til å være. Ikke sammenlign deg selv med andre. You can't compare apples to oranges. Vi mennesker er tilsynelatende ganske like, men samtidig er vi så vanvittig forskjellige at det blir helt usaklig å sammenligne. Alt trenger heller ikke å handle om å ha et vakkert fjes, en stram rumpe, den best betalte jobben, eller den dyreste designerveska. Det som virkelig betyr noe er hvem du er som person. Hvem du inspirerer, forskjellen du utgjør for menneskene rundt deg, og å oppnå målene du setter for deg selv er jo noen av de tingene som virkelig betyr noe her i livet. På slutten av dagen vil de viktige menneskene i livet ditt akseptere og elske deg for den du er, og den eneste personen du trenger å tilfredsstille er deg selv.
