Kiaratiara uten Kiara

Som jeg har sagt før, så gikk Kiara bort i sommer.

Den lille skapningen som ble født 21. April 199x (de lærde strides om hvilket år hun egentlig ble født i. 97,98 eller 99 hvertfall) som jeg husker kjempegodt for pappa var på sykehuset og fikk med seg dagens dato fra den store kalenderen de hadde der den dagen. Hun som jeg tidlig begynte å kalle “min”, selv om hun var hele familiens søte pus. Hun som sov hos meg de fleste netter fra jeg var 15 år og gjorde det helt fram til hun døde. Kiara, som jeg så utrolig mange ganger bare lå og så på og hvisket “du er den fineste i hele verden” som man gjør til et barn. Hun som alltid møtte meg malende med kos og fang-ligging med en gang jeg kom hjem etter jeg flyttet ut. En av de jeg gledet meg mest til å se når jeg kom til Bodø. Hun med en liten hjertefeil som levde såpass lenge etter hun ble dårlig på grunn av at hjertet enda slo.

Det har vært mange ganger jeg har tenkt på at hun en gang kommer til å bli borte, for det er naturens gang, det vet vi alle. Jeg har alltid bare forskøvet den tanken bakerst i hodet og ikke villet tenke på det og håpet den dagen ALDRI kommer. Det er helt sykt at man blir så knyttet til et dyr. At en kan savne et dyr så mye, selv om de aldri har sagt et ord til deg.

Jeg satt og så gjennom de første instagram-bildene mine og ser at Kiara er definitivt det motivet som har blitt fotografert flest ganger, derfor vil jeg avslutte innlegget med noen av de bildene.