Yellow

Jeg har enda ikke vært i central London alene siden jeg kom tilbake, så i dag var det på tide. Noen dager er det ingenting som er bedre enn å dra på utflukt alene, så lenge man har bra musikk og kan gjemme seg for duskregnet under en parapy med katter på. London er så vanvittig fint for tiden, det bokstavelig talt regner gule blader og det gjør meg så glad.

Dette huset vil jeg flytte inn i, og det er så rart hvordan det kan ligge så nært min stygge blokk og likevel være så fint.

Jeg blomstret litt ironisk i høstlandskapet. Da jeg kom meg på undergrunnen leste jeg for første gang bok stående på toget som en ekte Londoner (dere vil ikke tro hva disse folka greier å gjøre uten å holde seg fast). Det løftet humøret mange hakk, helt til jeg gikk av og vinden tok tak i en av 10pund-sedlene mine så den landet i togsporet. Så forbanna har jeg ikke vært på lenge.

Etter langt om lenge kom jeg hjem til mine fine samboere og vi lagde vår første felles middag sammen, noe som kanskje strengt tatt var på tide.

I morgen skal vi hjem til Jess på den engelske landsbygda, hvor det er så stille og rolig som en drøm, ordentlig stjernehimmel om nettene og stort sett null telefondekning. Derfor snakkes vi på søndag! Åh, gleder meg.