NOAH 10 MÅNEDER

Om to små måneder er gutten vår ett år gammel. Veldig vanskelig å tro. I mitt hode er han fortsatt den bittelille nyfødte babyen min, men når jeg ser på han innser jeg ganske raskt at virkeligheten er en helt annen. Den siste måneden har han utviklet seg enormt mye. Det er bare så artig å være vitne til den utrolige utviklingen han gjennomgår. Det å se at han lærer seg nye ting, og blir så stolt av seg selv. Vi jubler, klapper og roser han opp i skyene. Og han hopper opp og ned mens han ler og smiler, og øynene hans gløder. Hihi, han blir jo så kry! Den siste måneden har han lært seg å gå ordentlig, og han klarer faktisk å småløpe bortover gulvet. Han er helt stødig nå, og faller ytterst sjeldent. Det har gått så fort fra de første små ustødige skrittene, til å faktisk klare å gå skikkelig. Han har også til vår store overraskelse lært seg å klatre opp i sofaen, og opp på stoler. Jeg skjønner ikke hvordan han får det til. Teknikken han bruker for å klatre er helt utrolig, og veldig fascinerende å følge med på. Han tar tak på sofaputene, og drar hele kroppen opp i sofaen ved hjelp av armene, mens han klatrer med beina oppover stuebordet på et vis. Vanskelig å forklare, men helt utrolig å se på. Jeg skjønner ikke at det er mulig engang :p

Han er også blitt mer og mer selvstendig i det siste, og han har egentlig alltid vært veldig flink til å leke på egenhånd. Han kan sitte lenge i sin egen verden og kose seg med lekene sine, mens vi styrer med andre ting. Vi leker selvsagt i timesvis sammen med han hver dag vi også, men jeg synes vi har en fin balanse der. Jeg tror absolutt det er positivt at han klarer å sysselsette seg selv, og ikke er fullstendig avhengig av å ha noen å leke med absolutt hele tiden.

Noah er også en blidfis uten like. Han er, tro det eller ei, veldig sjeldent i dårlig humør. Han gråter stort sett bare dersom han er veldig trøtt, og utenom det stråler han som en sol dagen lang. Han er også så utrolig lattermild! Han kan bryte ut i skikkelig latterkule bare jeg ser på han og smiler. Ingenting gjør meg mer lykkelig enn at han er så fornøyd og glad hele tiden! Det kan selvsagt oppstå unntak her i heimen også, noe annet ville jo vært veldig merkelig. Det er jo ikke alltid en dans på roser å være mamma. Det innebærer utfordringer og krevende situasjoner også. Man har jo tross alt ansvaret for et menneske, som er helt avhengig av deg. Men uansett hvor mange vanskeligheter som oppstår er jeg like takknemlig, og jeg priser meg lykkelig for at gutten min er frisk og har det godt. Jeg får verdens beste følelse av å se på han. Jeg kan sitte å beundre han i timesvis, og kan bli rørt til tårer bare av tanken på at han er min. Jeg er så takknemlig. Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg faktisk er. Vi har en helt frisk og velskapt liten gutt, som gir oss så enormt mye kjærlighet og glede. Helt ubetinget og endeløs kjærlighet. Jeg tenker på det hver eneste dag, og jeg setter så enormt stor pris på hvert minutt jeg tilbringer med han.

Jeg er en skikkelig hønemor, som blir gal av savn bare jeg går i postkassen uten han. Jeg elsker å være sammen med Noah, og dele hver bidige dag med han. Han er uten tvil det viktigste jeg har, og jeg kan ikke begripe hva det var som gjorde meg lykkelig før. Det å være mamma er så givende, og livet er plutselig så utrolig meningsfullt. Vi mammaer gir så mye av oss selv hver eneste dag. Fra morgen til kveld passer vi på våre små, og ser til at de har det godt. Betalingen er kjærlighet og takknemlighet. Hva er vel bedre enn det? Lykke kaller jeg det :) Er dere ikke enige?