jeg gråter

Igår kveld fikk jeg ikke sove. Hvorfor fikk jeg ikke sove, spør du? Det kunne ha vært en million grunner til det, vi mennesker er eksperter til å la hodet gå på fullgang når man egentlig skal falle til ro. Det kunne ha vært at ansiktet mitt er på dobbel størrelse, det gjør vondt å ligge på min høyre side (som er favorittsiden) og hodet mitt banker. Det kunne ha vært de 30 varmegradene som regjerte soverommet igår, til tross for vindu på vidt gap og gjennomtrekk i leiligheten. Det kunne ha vært at jeg gruer meg til Mathias skal på kontroll slik han gjør noen ganger i året, for å få bekreftet at han enda er frisk. Det kunne ha vært at jeg har nerver for å reise til Costa Rica om en uke, slike nerver slår alltid inn hos meg rett før jeg skal reise, en intens angst jeg prøver å holde for meg selv. I går kveld fikk jeg ikke sove, fordi jeg gråt.

Hvorfor gråter jeg, spør du? Det kunne ha vært en million grunner til det. Som tenåringsjente er jeg ekspert på å lage ingenting til alt mulig, og det minste lille sukk i feil tonefall fra Mathias kan gjøre at jeg vurderer å sende han på første flyet hjem til Harstad og rope "er det fordi jeg er stygg!?" mens jeg slamrer med døra. Den minste lille kommentar på bloggen kan få meg til å vurdere en operasjon for å minske gigapannen min. Det kunne ha vært at jeg ser en million kviser i mitt eget ansikt, slik pleier jo overfladiske jenter å grine av. Jeg lå i sengen, uten dyne på, 30 grader og gråt stille. Trodde jeg. Mathias spurte meg hva problemet er. Jeg sa "jeg har vondt i kjeven", for det er det letteste svaret. Jeg fortalte ikke sannheten. Det var ikke derfor.

For hvordan skal man fortelle kjæresten sin, eller bloggleserne sine, at man gråter fordi sjøfuglene sulter ihjel og dør, ligger strødt innover land fordi vi mennesker overfisker - uten å få det til å høres ut som ironi? Eller få "du er så søt" tilbake som svar, slik jeg ofte får. Masse fine fugler er snart utryddet, fordi vi fisker havet tomt for fisk, slik at vi kan fore laksen vi har i opprett. Og derfor gråter jeg. Det hadde vært mye lettere om det var på grunn av kviser. Da kunne jeg ha fått høre "neida, du er fin". Dette problemet kan ikke løses så lett, og det er heller ikke like lett å få oppmerksomhet rundt. Jeg gråter fordi et innlegg om silikon skaper hundre ganger mer oppmerksomhet enn dette noen gang vil.

Jeg gråter fordi vi i norge skyter alle rovdyrene slik at reinsdyreierne skal ha nok rein til å beite ned hele finnmarksvidda og for at saueeierne skal slippe å passe på dyrene sine - det har man jo jammen ikke tid til. Jeg gråter fordi vi pumper opp olje og ler til banken mens jorda går klima-bananas. Jeg gråter fordi vi fisker opp fisken, for å fore til laksen, slik at fuglene dør. Og jeg har et sushi-sted rett ved der jeg bor. Jeg gråter fordi jeg har spist sushi med god samvittighet. Fordi jeg sikkert flere ganger kommer til å sitte sammen med folk som spiser sushi, når jeg aller helst har lyst til å kaste sushibrettet i ansiktet deres og rope "er dere gal? ser dere ikke at vi går under?".

Vi tror at vi redder kloden ved å presse like på facebook. Ta sykkelen til jobb nå og da. Dusjer med en venn nå og da. Resirkulere søppel nå og da. Slukke lyset en stakkars time i året mens vi poster iherdig på instagram at vi deltar på earth hour. Og da er vi så jævlig stolte av oss selv, fordi vi tror vi er guds beste barn her vi sitter i fine norge og ikke selvmordsbomber hverandre. Men vi er nok en liten satan, vi også. Gjør politikerne noe? Nei. Gjør jeg noe? Alt for lite. Man kan si hva man vil om oss såkalte hippie-veggiser, men det mest miljøvennlige du kan gjøre på alle måter er å slutte å spise dør. Det sparer miljøet 50 ganger mer å la være å spise en burger, enn å la være å ta en dusj. Det er ikke jeg som er gal, eller prøver å angripe noen. Det er fakta, som man ikke kan krangle på.

Men vi har ikke tid. Jeg er dum, du er dum, vi er alle dumme. Jeg er redd jeg kommer til å bli gal. Når jeg snakker om det ser folk på meg med øyne som tilsier at de mener jeg er rar. Merkelig. Liksom "hæ, hvorfor kan hun ikke bare snakke om hvem som knulla hvem, slik som vanlige folk?". Jeg er ikke bedre enn andre. Jeg snakker om klær, shopping, knulling og extensions til det går rundt i hodet på meg, og jeg liker det. Jeg bryr meg litt om det også. Nok til å le med venner, trekke på smilebåndet, slå en spøk å si "hæ, seriøst?" når jeg får høre det seneste av sladder.

Men om kveldene får jeg ikke sove, for da gråter jeg.