en fase og en fortsettelse

Det er ikke akkurat noen hemmelighet at jeg i starten av sommeren gikk igjennom et brudd. Jeg tror det er en ting som er verre i et forhold enn når det blir slutt. Nemlig når det blir slutt, og så har det egentlig vært slutt ganske lenge uten at man har turt å ta det steget. Man vet at det ikke funker, og man er ikke sammen. Man går rundt grøten, rundt hverandre, og unngår å si de ordene som setter strek for alt. Man er ikke sammen fordi man vil, men fordi man er redd. Men plutselig var dagen her, en sommerdag hvor det plutselig var over på ordentlig, altså offisielt - man satt en strek, man skulle komme seg videre. Da gikk jeg igjennom et par faser.

1."What the fuck".
Her var jeg helt i starten. Fasen hvor man egentlig ikke skjønner noen ting, man har hukommelse som en gullfisk og kan egentlig ikke huske at man nettopp har vært i et forhold, og man kan heller ikke fatte og begripe at man er singel nå. Man forteller venninner at man er okei, og så gråter man litt, og så er man tom på innsiden og så er man helt full av følelser - og så lurer man på hvilken av dem man skal klamre seg fast til. Man er i mellomland, veldig sånn "what the fuck".

2. "Sosial eller død".
Her var jeg sosial helt til jeg ble så sliten at jeg ville spy. Så sov jeg 15 timer. Og så var jeg sosial igjen. Jeg var ikke alene med mindre jeg var på toalettet. Sa ja til å være med på absolutt alt, om så det var en tur på fjellet, middag hos besteforeldrene til noen bekjente eller en fest ( i harstad, how cool is that). Var vel enda litt som en gullfisk og litt i fornektelse.

3. "Jada, vi kan være venner".
Møter exen, bestemme seg for å være venner. Men selvfølgelig holder man jo ikke kontakten og henger selv om man sier det. Denne fasen var forresten et sjokk, ettersom jeg hverken ville slå han ihjel, spy på han eller kysse han. Det var bare OK, og man har ikke lengre en krig inne i kroppen sin. En krig man ikke kan vinne, fordi man går mot seg selv. Hjertet mot sunn fornuft. Plutselig vil hodet ditt det samme som hjertet, nemlig at man selv skal ha det bra. Og da går det oppover.

4. "Nå skal jeg være singel lenge".
Man har begynt å se framover, og begynner å glede seg over at det skal være mange sene kvelder med "all the single ladies" på dansegulvet, one night stands og pinlige historier til venninner. Spessielt for meg var dette noe jeg så fram til, fordi jeg alltid har vært den personen som sitter inne og holder hender mens andre sloss på fylla. Man skal så klart være singel lenge - og det blir gøy!

5. Tinder.
"Herregud kan jeg faktisk få meg TINDER!?" var noe av det jeg ble mest glad for, jeg har jo i over et år sett på venninner og skreket "HERREGUD hvorfor trykka du nei? Han var jo søøøt". Så, etter mye fnising og flauhet fra min side ble det sammen med vennegjengen opprettet tinder, og jeg orket det i nøyaktig en dag. Det ble ingen tinderdater på meg, og det ble heller ikke noe sommerfugler i magen. Faen, det suger å være singel - men jeg har enda "all the single ladies" å høre på, så jeg klarer meg.

6. Angst.
Innser at jeg enda ikke er 20 år og kan dermed ikke dra på byen, one night stands blir vanskelig (og det er jo faen hverken gøy eller bra), og at jeg må legge meg alene hver kveld, helt på ekte. Ett hjerte nå og da på facebook fra en eller annen random gutt varmer ikke like mye som jeg hadde trodd. Gråter litt.

7. Er jeg okei?
Så var jeg plutselig okei igjen. Greit å ha mye tid for meg selv. Greit å sove alene. Nå trivdes jeg alene, for første gang på . . noen sinne. Glad i meg selv. God selvtilitt. Synger i dusjen til og med, så kanskje litt forelska i meg selv? Her hadde jeg vært singel i en måned, offisielt singel ca to uker. Det er en forskjell på de to. Jeg tror ikke det finnes noen fasit her i verden på hvor lang tid det kreves, eller hvordan man kommer dit. For meg våknet jeg bare opp og var okei - og gikk hele tiden og ventet på at smellet skulle komme, at realiteten skulle hente meg inn igjen og at jeg skulle bli knust. Men det skjedde ikke, og jeg var glad på ekte.

8. BOOOM.
Jo, hva skjer så? Jeg har det helt fint med å være alene, og kanskje det er da jeg skal låse meg inne og ikke være sosial, fordi andre mennesker kan jo ødelegge en slik glede. Robin spør meg sikkert 10 ganger om vi skal finne på noe - han hadde snakket til meg, til og fra i noen uker, vi hang jo tidligere i år men jeg syntes han var merkelig og dro den veeeeldig langt ut før jeg sa "okei da". Men. . så skjer det noe sykt - man klikker, passer sammen. Helt ekstremt. Både meg og han, som er passe rare begge to, og har vanskelig for å komme overens med mennesker, vi kommer overens med hverandre. Og har det så fint. Samtidig hørte jeg en liten stemme (eller leste et par kommentarer) som sa at jeg ikke kunne, ikke nå. Jeg var jo i et forhold nettopp? Men. . hvorfor skal det stoppe meg, da kan man jo gå glipp av noe veldig fint. Man kan ikke planlegge alt. Jeg har vært helt gal på å planlegge livet mitt, og se hvor langt det fikk meg. Hjertet kan uansett bli knust. Man må bare innse at følelser kan ikke planlegges, og de bør iallfall ikke holdes tilbake. Så, dette er vel egentlig ikke en fase. Det er en start. Jeg har ikke kjæreste. Men jeg er veldig lykkelig, og har et smil klistret rundt munnen døgnet rundt. Og det er nok.

Huff det her ble nesten litt kleint og jeg holder hånda forann det ene øyet mens jeg skriver, prøver å skjule meg litt når jeg samtidig blotlegger meg så mye. Men, ja. . HEHEHEH ♥