Med hjertet utenpå skjorta og musikken i blodet

Oktober 2011 og jeg står på Rockefeller og tenker at nå er dem der. El Cuero kan ikke bli bedre, From Mountains to Sand tok sommeren min med storm, jeg husker den sommeren som om den var i går, og nå kan de ikke bli bedre. El Cuero har klart det og jeg gliser med det tomme ølglasset i hånda og en drøss kristiansundere rundt meg for de spiller alle favorittlåtene mine på rekke og rad. De låtene jeg har elska, de låtene jeg har sovna til om nettene, de låtene jeg har spilt høyt dag etter dag og lillesøstra mi kunne til slutt nesten teksten til "The Road Goes On". Oktober 2011 og jeg var 19 år og sto på midten av alt i livet, men den konserten med El Cuero lovde meg at alt ordner seg til slutt. 19 år og jeg skreiv at El Cuero er lyden av Kristiansund, lyden av et vilt og berusende hav og innerst inne mente jeg kanskje at de var lyden av hjemme også. Som om jeg hadde glemt følelsen av å stå ute på gata etterpå og ikke vite hvor jeg skulle gjøre av meg fordi jeg ikke visste veien hjem.

Mars 2013 og om dere ikke har hatt fått det med dere nå, så er det for ille, for El Cuero har gitt ut sitt fjerde album - Victor's Justice - og nok en gang var det Rockefeller som sto for tur. Er det mulig å toppe et album og en konsert som rommer en hel sommer og to forelskelser minst? Det veit du ikke før du kan se tilbake og si at jo, den perioden av livet mitt er den skiva. Og det er noen ting her i livet du må gjøre for deg sjøl. Konserten med El Cuero måtte jeg gjøre for meg sjøl. Gå aleine for det er noen ting jeg ikke vil dele med andre. Det er noen ting jeg må oppleve på egen hånd, hvor det blir feil å ha noen stående ved siden av meg. Det høres jævla ensomt ut og det er det kanskje også, men herregud, av og til trenger jeg et slag i trynet. De åpna med "Stay" og videre med "My Dark America" og jeg tenkte at kanskje går dette bra, kanskje vil dette bli en konsert lik alle andre. Der du kjenner det vibrerer gjennom blodårene dine og du ikke klarer å stå helt stille. Helt til Brynjar introduserte neste låt, fra den forrige skiva, og da visste jeg hva som kom. "Yellow Moon", låta mi, og jeg gråt allerede før de hadde begynt å spille den. Det er låta som presterer å spille en rolle uansett hva jeg sier, gjør og skriver. Det er låta jeg aldri slipper unna og jeg gråt for av og til holder jeg det ikke ut.

"I guard my heart 'cause no one sticks around/Sometimes I just wanna wake up with no one else around/Roll away the stone so they'll feel satisfied/When it's over and I'm finished I can die"

Jeg fylte det tomme ølglasset mitt opp med tårer og så måtte jeg le for er det én låt du ikke kødder med, så er det "Yellow Moon", men Brynjar begynte feil, han starta på andreverset og måtte synge det to ganger og jeg sto der og gråt og lo om hverandre. Du skal jo ikke kødde med den låta, ikke sant. Og nå veit jeg egentlig ikke hva mer jeg kan si. Det var første gangen jeg har grått på en El Cuero-konsert og da har de kanskje toppa en hel sommer og to forelsker minst, for jeg gråter aldri. Bare for Springsteen for Springsteen skreiv "The River" og Big Man døde. Ingenting varer evig og jeg blir mer og mer klar over det for hver dag som går.

Fra "Angels & Hippies (Dogtown)" til "Victor's Justice", "The Size Of Your Soul" og "The Long Road Home" og jeg tenkte at kanskje ligger det en vår og sommer i de låtene der. Soundtracket for alt som ligger framfor meg og "The Size Of Your Soul", den river på en god måte, ikke sant. "A Deadline In Your Soul" med Tuva Syvertsen som gjest og "Listen To The Radio" og fremdeles er jeg den idioten som skriver ned setlista bare for å huske det enda bedre i etterkant. Men det er greit, ikke sant, for plutselig kom Elvira Nikolaisen ut på scenen, de skulle spille "Baltimore", den fantastisk såre låta av Randy Newman. Låta jeg ikke får ut av huet nå om dagen, den sitter fast en plass og jeg må høre den ferdig så jeg kan konsentrere meg om andre ting. Klippet fra da de spilte den på Trygdekontoret kan bare ha vært en smakebit, for å stå der og faktisk høre den live var ti ganger bedre.

"Beat-up little seagull on a marble stair/Tryin' to find the ocean, lookin' everywhere/Hard times in the city in a hard town by the sea/Ain''t nowhere to run to, ain't nothing here for free"

"Hate Will Get Us Nowhere" og noe føltes utrolig feil fordi den kom for tidlig. Den låta er jo slutten og du kan ikke avslutte noe uten å ha fullført. Det er låta hvor du skåler med ølglassa og brøler hjertet ditt ut, gir alt en siste gang, men det var bare en illusjon for etterpå kom ekstranumrene og det er ikke riktig at det ikke er "Hate Will Get Us Nowhere" som avslutter. Satan, låta er jo uerstattelig. Antiklimaks.

Ekstranumrene: Et cover av The Black Keys som jeg ikke veit fordi jeg er verdens minst oppdaterte person, "No Seats At The Fillmore", "Junior In The Driver's Seat (Crocodile)" og "A Glimmer Of Hope". Og så var det over. Og i ettertid har jeg prøvd å forklare det. At dette var konserten og nå er de bandet. Men hvordan forklare noe man bare kan skjønne ved å ha vært der. Kanskje er det jeg som mangler orda og jeg gidder ikke lenger å sitere den svenske journalisten som så sine egne superlativer ligge og sprelle på gulvet. Men jeg kan gjenta meg for det får jeg faktisk til. For jeg har sagt at El Cuero er presens, El Cuero er nå. Skjønner? Og jeg er ikke sikker sjøl en gang på hva jeg mener med det, men jeg tror det handler om å gi hverdagen et soundtrack så du kommer deg gjennom den. Det er å holde system i rotet og ikke drukne i alt det som betyr jævlig mye og alt det som ikke betyr en dritt. Før fant jeg det hele tida ut på nytt, nå veit jeg det. At El Cuero er det bandet du eldes sammen med.

El Cuero har hjertet utenpå skjorta og musikken i blodet - de beviser det gang på gang på gang. Og Brynjar sang "Everytime I take a shot of you I wind up with a hole in my heart" og jeg gikk hjem og holdt på fryse i hjel, men var varm på innsida. Varm og kald og Rockefeller er verdens mest ensomme plass om du sjøl går inn for det.