Kasteball.. (og utvalgte innlegg)

Før jeg skriver noe mer, vil jeg gjerne bruke
litt av denne posten til noe nytt..
Jeg har hatt lyst til å lage en ny side (en side er de som står øverst,
«Litt om meg», «Begreper jeg bruker i bloggen» osv)
men av en eller annen grunn så går det ikke..
Jeg har derfor valgt å lage en link som
som står til øverst til høyre på sidebarene der —>
Der har jeg lagt ut de innleggene jeg føler er viktigst å
få med seg i hele bloggen. Du er veldig velkommen til å fortsette
å bruke bloggen slik du har gjort før, ved å gå gjennom kalenderen,
bla gjennom sidene eller bruke stikkordene(for de som ikke
har brukt stikkordene til høyre fungerer de slik;
Hver gang jeg skriver et innlegg merker jeg det med et stikkord. Det vil si at hvis du feks trykker på ordet selvskading vil du automatisk komme til de innleggene jeg har skrevet om selvskading.
Jo flere innlegg jeg har laget om stikkordet,
jo større er stikkordet.

Okei, nå kommer oppdateringen :)

Jeg har vært riv ruskende suicidal den siste uken.. Og ingen vil/tørr ta ansvaret..
For å si det kort, psykologen sendte meg til akuttavdelingen, akuttavdelingen sendte meg til boligen, boligen til legevakta, legevakta til akutt teamet på DPS, DPSet til boligen, boligen til mamma og mamma til boligen.

Okei, for å ta det litt mer detaljert..

Jeg hadde bestemt meg for å ta livet mitt på tirsdag natt forrige uke.
Jeg skulle til psykologen først.
Hadde egentlig baren tenkt til å levere selvmordsbrevet til han – kreve
at han ikke leste det før dagen etter – og gå hjem før han rakk å si noe..
Men da jeg trodde det skulle være med en overlege fra langtidsavdelingen valgte jeg å la brevet litt hjemme.
Jeg brøt fullstendig sammen.
Innleggelse ble nevnt, først tvang, så frivillig.
Jeg ville ikke.
Han satt med meg en halvtime over tiden, og tilbydde til og med å
ta en taxi med meg opp til akuttavdelingen.
Men jeg ville fortsatt ikke..
Da jeg kom hjem fikk jeg en telefon fra primæren min som
hadde blitt ringt opp av psykologen. Hun ba meg på sine knær
om å legge meg inn. Jeg begynte å tenke.
Det ville være direkte dårlig gjort av meg å ta livet mitt
dagen psykologen valgte ikke legge meg inn.
Når jeg døde måtte han leve med det valget resten av livet.
At hvis han hadde lagt meg inn ville jeg levd.
Så jeg la meg inn og var der til onsdag.

Psykehuset ville som vanlig ikke ha meg og sendte meg tilbake
til boligen. Natt til torsdag var det to våkne nattevakter (det pleier å være en sovende) som først hadde tilsyn hvert 10ende minutt, så hvert kvarer, så hver halvtime frem til rundt 02.00..
02.30 snek jeg meg ut for å dra ned til
byen for å kjøpe skalpell da jeg ikke hadde.
Men så på vei ned mot byen kom plutselig M..
Jeg gikk fort mot boligen igjen, han fulgte raskt etter.
Jeg begynte å løpe, og da begynte han å løpe etter meg.
Panikken var et faktum.
Jeg kom meg heldigvis inn før han tok meg igjen.
Jeg hyperventilerte og var andpusten på en gang, havnet i en ball
utenfor kontoret til nattevakta mens jeg febrilsk hamret på døra.
Da de så hvor dårlig jeg var, og bestemte seg for å send meg ned
på legevakta for suicid vurdering. Legevakta sa de kom til å legge meg inn hvis ikke jeg lovte å oppsøke akutt temaet på DPSet dagen etter.
Så jeg ble kastet videre.
Torsdag dro jeg til DPSet.. De spurte om mine planer, jeg var ærlig.
De prøvde å overtale meg til å utsette det, men de var uten hell.
Da sa de det ikke var noe mer de kunne gjøre for meg,
og sendte meg tilbake til boligen. Boligen ville sende meg til mamma den helgen. Fredag var jeg hos psykiateren, og både han
og lederen av boligen ringte til mamma fordi de var så bekymret.
Samtalene med mamma i helgen var tøffe..
Jeg syntes at jeg strakk meg langt hvis jeg lovet å ikke gjøre noe innen i dag. Jeg sa ikke at jeg kom til å gjøre det i dag, men at jeg hvertfall
kom til å holde meg i live så lenge.
Det var ikke nok.
Jeg prøvde å si at jeg klarer bare å ta en dag av gangen,
men da begynte hun å gråte.
Og det takler jeg ikke..
Så jeg lovte jeg ikke skulle gjøre noe hele denne uka.
Jeg tror ikke jeg klarer det..
Jeg sier ikke at jeg kommer til å ta livet mitt denne uka,
jeg bare sier at jeg må ta en kamp av gangen.

Og det er ikke lett når man føler at ingen tør å se meg,
jeg blir kastet mellom akutt team, bolig, legevakt, psykehus og mor..
Slitsomt!! :(

Så jeg avslutter slik jeg avsluttet forrige innlegg..

Så livet fortsetter..
Spørsmålet er hvor lenge..